Free French and Moland!

Hannah Frenchs Blog

"Ring meg, Joshua er arrestert i Kongo"

For to år siden i går fikk jeg den meldingen av mamma. Hun hadde prøvd å ringe, men jeg lot telefonen være igjen i bilen da jeg spiste ute på Egon. Jeg så ikke beskjeden før jeg gikk ut av bilen hjemme. Jeg glemmer aldri den dagen.

Hæ??? Hva skjer?

Jeg ringte mamma. Hun fortalte det lille hun visste. At de hadde funnet motorsykkelen og alle tingene til gutta ute i Kongo ett sted. At Joshua var arrestert, men ingen visste akkurat hvor han var og hvordan han hadde det. Og ingen visste hvor Tjostolv var og hvordan han hadde det, om han i det hele tatt levde.

Dagen etter startet et medie-hælvete. I tillegg tror jeg at jeg snakket i telefonen sikkert 5 timer om dagen med UD, advokater, Molands og andre folk, for å finne ut, organisere osv...

De første ukene var vi vel alle i en krisetilstand hvor man bare gjorde det man måtte gjøre. Bilder av Joshua havnet på TV-skjermen, for en fransk journalist hadde filmet ham. Ansiktet var sladdet. Det var så vondt å se ham bundet på hendene med strips. Vist frem som ett trofè. I dag vet vi jo mer av hva som skjedde med ham gjennom arrestasjonen.

Ukene gikk, vi trodde dette ville løse seg. Vi var anspente, jobbet hardt for å få gutta hjem. Men de kom ikke hjem.

Månedene gikk, og til slutt ble det en rettsak. En rettsak som kunne vært på en annen galakse der logikk og sammenheng ikke hadde noen betydning. Penger stod sentralt og dommen var hard. Selvom vi etter noen dager så hvor dette ville ende, var det ett slag i brystet da 4-5 dødsdommer ble ropt opp. I tillegg var det stående applaus fra publikum som var tilstede.

Alle hadde sine egne meninger i Norge og. Jeg leste altfor mye kommentarer og blogger det første året. Til å begynne med gjør det vondt, men etterhvert skjønner man at noen mennesker rett og slett ikke har empati. Det er blitt for lett å dømme andre anonymt. Det er generelt blitt for lett å dømme andre uten å egentlig vite hva man snakker om.

Ett år gikk, dagene mine ble mer normale. Jeg brydde meg ikke lenger om hva andre skrev og mente, men det var flere rettsaker og krisetilstanden var ikke borte. Dømt til døden for tredje gang....

Nå er det gått 2 år. En avtale med enken var i boks i fjor høst. Straks etter det skulle de hjem. De skulle forsåvidt hjem for ett år siden også. Jeg vet ikke hvor mange lovnader og beskjeder vi har fått om at de skal hjem. Men skjer det noe? Nei.....

Og så tenker jeg... Jeg savner broren min noe enormt mye. Her er det gått to år. Mye er skjedd på to år. I alles liv skjer det stort sett mye på to år. Selv er jeg gått fra å være 24 til 26 år.

Men i en 3x5 meter stor celle midt i Kongo, der skjer det ingenting på 2 år...

Hannah French, 12. mai 2011

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk