Free French and Moland!

Mathildes besøk i Sentralfengslet i Kisangani

Fredag 13. november ankom følget på 10 personer Kisangani; Rune Edvardsen, hans høyre hånd, Geir Egeland, lege Terje Erlid, 6 representanter fra pressen og meg.

I kulturhuset i byen foregår rettssaken mot Joshua og Tjostolv. Jeg ble spurt om jeg ville dit, noe jeg absolutt ikke kunne tenke meg. Jeg ønsket ikke å møte Tjostolv i retten. Med hans ustabile psyke og med den uro som kunne bli i rettlokalet dersom jeg viste meg der, var det ikke på tale. Jeg ville vente til guttene var tilbake i fengslet.

Et rykte tidlig på kvelden sa noe om at det ikke ville bli mulig med besøk i fengselet fredag kveld. Vel, en fikk vente og se hva som skjedde. Så tikket en melding fra Rune Edvardsen inn på mobilen. ”Ikke si noe om dette. Vær klar når tid som helst”. Ting tar tid i Kongo, men endelig kom Rune og av sted til fengslet. Journalistene luktet snart lunta og fulgte i hælene, men kom ikke inn i fengslet.

Kjøreturen fra vår adresse til fengselet tok ca. 10. min. Utenfor fengselet var det masse folk. Oi, tenkte jeg, er dette p.g.a. mitt besøk? Heldigvis var det ikke det. Her var det rettssak i det fri, som er helt vanlig noe jeg ble informert om siden. Sammen med Elisabeth Slåttum fra UD, Rune Edvardsen og lege, Terje Erlid, bar det inn i sentralfengselet. Gjennom den blå porten som er blitt vist mange ganger i media. Gjennom enda en port, og så inn i fengselsgården. Til høyre, over en del av plassen, fanger på alle kanter, over en åpen renne og så så jeg Tjostolv. Jeg slengte meg rundt halsen hans og klemte han hardere enn jeg har gjort noen gang. Joshua var i hakk i hæl. Også han fikk en moderlig klem. Hva sa Tjostolv, er jeg blitt spurt. Han sa som han bruker: ”Hei Mamma”. Joshua ønsket meg velkommen og beklaget at han ikke hadde fått dusjet etter rettssaken.

Møtet ble ikke privat. Vi var samlet på uteplassen utenfor cellen til Joshua. Rundt oss var det vakter, andre fanger, Rune Edvardsen, Terje Erlid og Elisabeth Slåttum. Av en vakt fikk Tjostolv og jeg beskjed om å snakke engelsk oss i mellom. Dette ble det høylytte protester på både fra mor og sønn. Vi forsatte på norsk, og siden ble det aldri noe spørsmål under senere besøk. Jeg hadde med 2 halve brød, et til hver, men det ene måte jeg ta tilbake til residensen vår og heller ta med neste gang. Fotoalbumet ble en stor suksess. Tjostolv bladde gjennom det flere ganger og ble rørt Han kommenterte bl.a at lille Knut, født 4. august, ligner på han, noe han har helt rett i. Jeg hadde også med snus til begge og diverse fra Kari Hilde. Av storesøster fikk Tjostolv boka ”Plankeneger” av kåsør og forfatter, vegårsheiingen Halvard C. Hanssen. Besøket varte kun ca. 15 min. Rune Edvardsen tok hele besøket opp på video.

 

Pressen hadde selvsagt oppdaget at jeg var på besøk og stod klare på utsiden av fengselet. For å skåne meg mest mulig, hadde Rune foreslått å ha en kort felles ”pressekonferanse” for samtlige medier. Utenfor fengselet er det ikke lov til å fotografere. Pressekorpset stilte seg opp med ryggen til fengslet. Hva jeg sa til dem, husker jeg ikke, men jeg vet at det kom mange tårer der også. Fredag den 13. ble en lykkedag.

Lørdag 14. november kom Elisabeth Slåttum og hentet meg. Etter frokost på hotellet var det klart for et nytt besøk i fengselet. Denne gangen hadde jeg med meg fotballer, pumpe, kjeks, suppeposer, pepperkaker, lyse kakemenn, tuber med ost, sjokolade og bøker som omtenksomme mennesker hadde sendt med meg.

Da vi kom inn i fengselet, holdt Tjostolv på å koke en slags afrikansk graut. Det så ut som spagetti det han puttet opp i gryta. Han kokte på kull. Jeg fikk smake, men det var for sterkt for meg. Joshua hadde nettopp stått opp og var ikke klar for frokost enda.

Kvelden før hadde Tjostolv begynt å lese ”Plankeneger”. Bokmerket lå på side 35. Etter frokost, tok Tjostolv meg rundt i fengslet. Han viste meg hvor han hadde sin seng, hvor han hadde tenkecella, hvor historiske personer hadde sittet fengslet, latrinene og sykeavdelingen. Runden rundt i fengselsgården ble en positiv opplevelse. Tjostolv presenterte meg for mange medfanger. Av andre fikk jeg hyggelige hilsener og tilrop som ”Mamma Moland!” Slik ville det ikke ha vært for 5 måneder siden. Da de ble flyttet til dette fengsel i juni, ble de møtt med tilrop som: ”Drep de hvite, drep de hvite!”  Med omtanke og omsorg for sine medfanger, har Joshua og Tjostolv klart å snu hatet til respekt. De har delt av sine goder og hjulpet flere medisinsk.

Før sightseeingen, sparket Tjostolv en fotball ut til en gjeng fanger. Det ble kamp med en gang. Jeg regner med at Joshua har sendt ut flere fotballer etter hvert. Til sammen ble 7 fotballer etterlatt i Sentralfengselet.

 Mathilde tok med fotballer til fengselet i Kisangani

Etter runden i fengselet, fikk Tjostolv og jeg anledning til å snakke sammen på tomannshånd. Han var trøtt og la seg på madrassa til Joshua. Joshua satt utenfor cellen og snakket med Elisabeth Slåttum fra UD. Jeg har mistanke om at mitt besøk i fengselet forårsaket at flere prominente personer dukket opp i cellen til French denne lørdagen. Det var fengselsdirektøren, Warwara, og enda noen som jeg ikke vet hvem var, og aktor. Det var første gang aktor besøkte guttene i fengselet. Han hadde med seg fengselsdirektøren, og holdt en skikkelig formaningspreken overfor han. Det gikk i korte trekk ut på at alle henvendelser til French og Moland skulle gå via ham…

Som nevnt dukket også Warwara opp, sivilt kledd. Tjostolv hadde en gave til ham som jeg hadde med. Han hadde spurt meg om å ta med en barett som han hadde på rommet sitt. Da jeg hørte hvem som skulle ha den, ble jeg noe betenkt. Var dette et symptom på hans ustabile psyke?  Jeg gjorde som han sa, den veide jo ikke stort. Rune forklarte under reisen ned at midt opp i det hele, var det blitt et slags vennskap mellom Tjostolv og Warwara. Warwara fikk baretten fra Det Norske Heimevern, og var veldig fornøyd. Jeg ville ta bilde, men det fikk jeg ikke lov til, da måtte han ha vært i uniform! Han ble også servert kakemann, han tok en bit, men spiste den ikke. Redd for å bli forgiftet?

Siste gang jeg snakket med Tjostolv i frihet, må ha vært helt i begynnelsen av april. Nå var det tid for oppdatering og ikke minst overbringe hilsener fra familie, venner, kjente og ukjente. Under samtalen, utfordret Tjostolv meg og vi gjorde en deal: ”Vi skal på pilegrimstur i Etiopia”. Når???? Avtales senere.

Etter ca. 2,5 time var det tid for å dra. Jeg hadde fått en boks cola som jeg holdt i hånda på vei ut. Like før porten kom det en ung fange bort til meg. Blikket var rettet mot colaboksen. Jeg rakte han boksen og et stort glis kom fram. En halv colaboks var hans!

Jeg skulle på besøk igjen lørdag kveld.

Jeg ble hentet av Elisabeth og hennes sjåfør, og dro til fengselet. På plassen stod en mann med hatt og pratet en masse. Jeg fikk opplyst at han var obersten i dommerpanelet. Han mente Edvardsen ikke hadde søkt om hans tillatelse i forbindelse med aksjonen ”Fanger hjelper fanger”. Han spurte meg om jeg kunne bevise at jeg var mor til Tjostolv. Jeg hadde et bilde av Tjostolv i lommeboka, men innen jeg rakk å få vist ham det, var han videre på noe annet. Han hadde bestemt seg. Jeg skulle ikke få anledning til å komme inn i fengselet i kveld. Jeg trøstet meg med at i morgen var det søndag og familiedag, så da kunne jeg være der hele dagen.

 

Natt til søndag ble det et forferdelig regnvær, og det fortsatte utover formiddagen. Først skulle det være katolsk messe i fengselet. Deretter skulle biskopen av Kisangani og Rune Edvardsen holde en protestantisk gudstjeneste. Det tok lenger tid enn forventet å komme inn i fengselet denne morgenen. Vi ventet sikkert i et par timer før vi kom inn. Jeg møtte guttene da de stilte seg opp sammen med de andre fangene, klare for å høre på biskopen og Rune.

 

Etter gudstjenesten bærer Tjostolv sin mor på ryggen et stykke. Etter alt regnet er det fryktelig gjørmete på bakken i fengselsgården, og mor har lette sko. Vi får ca. en halv time sammen utenfor cellen til Joshua. Vi spiser sørlandschips. Joshua har omvisning i fengselet med pressekorpset. Plutselig kommer det en hel delegasjon, og den kvinnelige representanten fra ordførerkontoret sier at nå må jeg forlate fengslet fordi det offisielle besøket er over. -Men jeg er jo på familiebesøk, protesterer jeg. Damen, som sikkert er mor selv, viste ingen nåde. Klem til Tjostolv, på med sekken, og ut. Et besøk igjen, adjø på mandag morgen.

 

Rune ønsket noe mer. Han jobber i det skjulte og senere på ettermiddagen sier han at det er klart for et besøk i kveld. Ved 18.00 -tiden kommer bilen, og Rune og jeg hopper inn i bilen. Sjåføren får hakeslepp når Rune sier at vi skal til fengselet. Han stopper bilen og tror ikke det er sant. Men det er det. Rune har gjort avtale med Warwara. Vi kjører til fengselet. Det er mørkt. Så dukker Warwara opp. Han geleider oss inn i fengslet. På vei inn i fengselet hører jeg fanger som synger. Denne gang hadde jeg ikke med meg noe. Joshua, Tjostolv, Rune og jeg fikk en ny fin stund sammen.

Mandag morgen kl. 08.00 henter Elisabeth meg. Det er tid for avskjed. Jeg har tenkt en del ganger på øyeblikket og felt noe tårer. Vi blir møtt på fengselsdirektørens kontor med ”hvorfor var du i fengselet i går kveld”. Vel, at jeg skulle levere noen flere fotballer til fangene, var et dårlig svar. Etter at han hadde fått blåst litt fra seg, kom vi likevel inn. Tjostolv var kommet over fra sin celle, mens Joshua fortsatt lå under myggnetting og teppe, men som den gentleman han er, var han raskt på beina.

Nå gjaldt det å få sagt det som ikke var sagt tidligere. Hva er det neste pulje journalister skal ta med til dere? Jo, potetmos, var et av ønskene. Jeg fikk noen iskalde føtter i handa. ”Ullsokker”, sa Tjostolv.  Da måtte jeg i en fart få ordnet noen andre slippers til han (det fikset Øistein i Dagbladet et par dager etter at jeg dro). Ellers måtte jeg overbringe hilsener og takk til en masse personer.

 2 ganger ble det avskjed. Først måtte jeg dra én gang, men så vi fikk ”bevilget” yterligere 10 min. Dermed ble ikke avskjeden så tårevåt som den kunne ha blitt.

 Joshua er helt klar på at dette skal gå bra. ”Vi er ute i løpet av 2010”, sier han med trykk. Jeg beundrer han. Han har det tøft selv, og så i tillegg har han måttet ta seg av Tjostolv. Da Tjostolv ble veldig dårlig av malaria i begynnelsen av oktober, slo han alarm. Det reddet sannsynligvis Tjostolv. Han har også måttet ta vare på Tjostolv mens har vært psykisk syk. Han er en real kamerat.

Rune Edvardsen er mannen som står bak mine besøk i fengselet. Han tok initiativ til turen og ordnet alt. Jeg vet ikke å få takke han nok for det han har fått til.

Mathilde, Vegårshei, 6. desember 2009

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk