Free French and Moland!

”KONGO-DRAMAET” - om utfordringer med å ha en sønn fengslet i Kongo

Utfordringer

Det er ikke noe nytt at mødre har pårørende i fengsel med de utfordringer det medfører. Men det byr på ekstra utfordringer for oss at min sønn Joshua French og hans kamerat Tjostolv Moland har fått ni dødsdommer tilsammen og befinner seg i et fengsel på et annet kontinent og i et land som regnes som et av de mest utrygge i verden. I Kongo har mer enn 5 millioner mennesker mistet livet siden 1996. Regjeringsstyrker og opprørsgrupper herjer i landet. Voldtekt, plyndring og andre overgrep er en del av hverdagen for mange sivile i den østlige delen av Kongo. I de rike mineralgruvene arbeider folk som slaver. Fengselsforholdene er inhumane. Avhørsmetoder strider ofte imot menneskerettighetene. Joshuas og kameraten Tjostolvs sikkerhet har med rette vært et viktig tema for både oss og norske myndigheter. Saken har også vært unik på mange måter, ikke minst fordi det er første gang siden andre verdenskrig at to etniske nordmenn har blitt dømt til døden i tillegg til at de har fått livstidsdommer. Faktorer som soningsforhold og rettssikkerhet har gitt oss mye uro.

Andre stikkord for noen av de utfordringene vi har møtt i denne ”Kongo-saken” har vært problemer med informasjon, kommunikasjon, geografisk distanse og kulturforskjeller. Det korrupte og pengeutpressende samfunns- og rettssystemet har også vært krevende å forholde seg til, ikke minst når det kommer fra et hold man ikke har forventet. Det er ikke få som har forsøkt å dra pengemessige fordeler av situasjonen. Pressen har også vært en utfordring. I tillegg har aktørene i denne saken vært mange: de to som er siktet for spionasje og drap, familiene og venner, norske myndigheter, media, hjelpeapparatet og de ulike aktørene i Kongo.

I tillegg har denne saken vært svært uforutsigbar og båret i seg en veldig dynamikk som driver den fremover, ofte  på overraskende måter. Når vi har trodd at nå kan vi ”hvile” noen dager eller en uke eller to så skjer det noe som man ikke hadde tatt med i beregningen i det hele tatt. Dette kan også dreie seg om gode overraskelser som den anonyme gaven til adv. Furuholmen på de to nordmennenes vegne.

Som familie har vi vært trukket inn i en situasjon som har gitt oss erfaringer som kanskje andre kan dra nytte av. Jeg har også den fordelen at jeg har bodd i Afrika. Dette har gitt meg en forståelse for forholdene og mye av det som skjer er ikke helt fremmed for meg. Nedenfor kommer noen kommentarer til noen av utfordringene vi har støtt på.

 

Informasjon

Fra første stund møtte vi utfordringer på informasjonsplanet. Det har ikke vært  like lett å vite hva som har vært og er korrekt av alt vi har hørt, lest, sett i media eller mottatt på sms og mail.  Informasjonen har kommet fra mange hold. Å sile korrekte opplysninger fra ukorrekte har vært en viktig oppgave. Mye informasjon har vært motstridende og forvirrende. Den uforutsigbare situasjonen med stadig nye kriser har ikke gjort det enklere. Etter at norske myndigheter fikk en representant i Kisangani fikk familien tilgang til mer jevnlig informasjon, men også i denne sammenhengen har vi opplevd mye frustrasjon. Kontakter i media og hjelpeapparatet har også vært til hjelp. Men hele tiden lurer vi på om vi kan stole på de opplysningene vi får.

Særlig den første tiden opplevde vi et stort informasjonsvakuum. Etter mye møye og strev fikk jeg helt i begynnelsen av saken kun en kort beskjed på sms fra den lokale advokaten og konsulen om at sønnen min var ”alive” og ”safe”. Ikke akkurat så betryggende informasjon når man vet litt om hvordan fengselsforhold og avhørsmetoder er i Kongo.

Vi har i tillegg hatt mange nervepirrende perioder hvor informasjonen til og med har skiftet fra time til time. Dette har ofte dreid seg om situasjoner hvor sikkerheten for de to fengslede har vært i stor fare og hvor vi med rette har vært redde for ”guttas” liv.

Et eksempel på det var den dagen da Gutta ble flyttet fra militærfengslet til Sentralfengslet i Kisangani. Gjennom noen timer vekslet meldingene fra Utenriksdepartementet (UD) og mediene. UD sa de ikke skulle flyttes, mediene sa det motsatte. Til slutt fikk jeg en sms fra en journalist som sa at de hadde blitt flyttet og til slutt ble dette bekreftet på nyhetene av UD. En slik flytting innebar for de to en ny og stor risiko med tanke på sikkerhetssituasjonen deres. I en telefon til UD dagen etter fikk jeg høre at det hadde vært tilløp til ”situasjoner” gjennom den første natten. En avis kunne fortelle at andre fanger hadde ropt: ”Drep hvitingene, drep hvitingene”. Joshua og Tjostolv ble også fysisk angrepet den første tiden i Sentralfengslet, men etter hvert har de opparbeidet seg stor respekt fra medfanger.

Et annet eksempel var alle uklarhetene omkring tiltalen. Siste fredag i juli undertegnet nordmennene tiltalen uten å få den oversatt fra fransk til engelsk. Samme kveld hadde familien og presse-Norge den i hende. Dagen etter leste vi på en nettavis at tiltalen ikke var levert til domstolen likevel. Enda mer forvirrende ble det da vi leste at Presidenten, som viste seg å være han som skulle lede retten og ikke selve presidenten, skulle ankomme lørdag og da kunne etterforskerne ikke få levert dokumentene før helgen var over. Fra media kom det hele tiden ulike opplysninger. Først onsdagen etter at vi hadde lest tiltalen, kunne UD bekrefte med sikkerhet at tiltalene og alle medfølgende dokumenter ble overlevert domstolen fem dager etter at den ble kjent i Norge. 

 

Kommunikasjon

Det tok ca. tre uker før jeg hørte Joshuas stemme i telefonen, og da bare i ca ett minutt. På kommunikasjonsområdet har vi møtt på mange hindringer. For eksempel avhenger telefonkontakten av mange ting: Om vaktene er ”snille”, linjen god eller dårlig, samt muligheten til å låne en telefon. Støynivået i fengselet har til tider nesten gjort det umulig å høre hverandre. Daglig har jeg forsøkt å sende Joshua en kort sms og av og til en e-mail brev gjennom vårt kongolesiske støtteapparat eller andre som så formidler det videre til ham. Da sjømannspresten var i Kisangani kjøpte han en mobiltelefon som de som går med maten til Gutta passer på. Når de da kommer til fengslet prøver de å ta de med seg mobilen inn og da har det vært mulig for Joshua og Tjostolv å sende oss en sms og så har vi ringt tilbake på det nummeret. Men det betyr også at de to nordmennene trenger tilstrekkelig med kort for mobilen, og det har ikke vært så enkelt å få ordnet dette bestandig.

Kommunikasjonen er også problematisk med tanke på at det administrative språket i Kongo er fransk. Ingen i vår familie kan fransk. De fleste kongolesiske advokater snakker ikke engelsk. Etter anbefaling fra UD fikk vi oss en norsk advokat. Gjennom ham fikk vi endelig opprettet kontakt med de to advokatene som var oppnevnt for de to nordmennene i Kongo og fikk endelig oversendt viktige dokumenter i saken osv. Etter at dommen falt fikk vi en strafferettsadvokat – nemlig Morten Furuholmen. Dette var mer en tilfeldighet og skjedde på grunn av en uforutsigbar god overraskelse. En anonym person engasjerte Furuholmen og åpnet en klientkonto for Gutta.

De to norske fangene har vært avhengige av tolker hele tiden. Vi vet nå at både under avhør og gjennom rettssakene har tolkeproblemet vært stort. Noen tolker har til og med med vilje oversatt feil. Dette har ført til en svært svekket eller totalt manglende rettssikkerhet for de to nordmennene. De siste fire timene på ”domsdagen” i ankesaken ble ingen ting oversatt for de to nordmennene. Heller ikke domsavsigelsen.

Kommunikasjonen med det praktiske ”hjelpeapparatet” i Kisangani har også bydd på problemer på grunn av språket. I tillegg foregår det mye kommunikasjon mellom alle aktørene i denne saken og det er ikke til å unngå at det av og til oppstår misforståelser mellom oss. 

Hjelpeapparatet

Man føler seg nokså hjelpesløs når man får beskjed om at ens sønn sitter fengslet og den geografiske avstanden er stor. Kongo er et av mange land hvor den innsatte er helt avhengig av familie og venner for å overleve. Jeg har selv under opphold i utlandet gått med mat og drikke og penger til utenlandske fanger slik at de skulle overleve. Løsningen for oss var å finne misjonærer eller kristne menigheter i Kisangani som kunne trå til i en krisesituasjon. De første ukene ble misjonær Bregård vår forlengede arm når det gjaldt de praktiske oppgavene. Han brakte de to norske fangene mat, drikke, medisiner og toalettartikler. Rune Edvardsen ble en annen hjelper. Kongo har et dårlig fungerende banksystem, og både UD og Edvardsen har hjulpet oss med pengeoverføringer. I tillegg ordnet Edvardsen gjennom Dina-stiftelsen som hans organisasjon driver i Kongo for voldtatte kvinner og barn et godt månedlig underhold for enken og barna. Edvardsen arrangerte også en delegasjonsreise til Kisangani med Mathilde Moland og andre i følget.
 
Etter at Bregård reiste til Norge overtok fire av hans kongolesiske venner de praktiske oppgavene. Et problem som oppsto i det godes tjeneste var maten nordmennene fikk. De tåler dårlig den lokale maten og var mye magesyke i tillegg til malaria, tyfoidfeber og lungebetennelse. I en periode fikk de mat fra ulike restauranter – dette også fordi hjelperne var redde for at de skulle bli forgiftet. Den ble brakt inn to ganger daglig. Maten var dyr, men ”gutta” var friskere. På den andre siden ga dette problemer i forhold til sultne medfanger. Etter hvert fikk de to nordmennene anledning til å lage mat selv på cella, men den skal likevel handles inn på markedet og fraktes til dem. Gjennom personer som har reist til Kisangani har vi etter hvert også fått sendt ned mat på tuber og i poser osv. Joshua og Tjostolv har hele tiden delt med andre fanger av det de har hatt, men det monner lite i et fengsel med mellom 300-400 fanger. De tok derfor etter hvert initiativ til å starte støttekontoen ”Fanger hjelper Fanger”. Det er nå mat i fengslet for de andre fangene også, kjøpt for penger som har kommet inn på støttekontoen.

Å få medisiner inn til Joshua og Tjostolv når de har vært syke har vært vanskelig. Og en gang kom den medisinske behandlingen nesten for sent i gang da Tjostolv fikk hjernemalaria. Fengselsledelsen sier at Joshua og Tjostolv får så mye ”særbehandling” allerede. Men grunnen til særbehandlingen er jo å holde dem i live. Det er mange som er syke og som har dødd i fengslet mens nordmennene har sittet der. Legen som gjorde at Tjostolv overlevde ble senere arrestert og måtte så  rømme.

Andre hjelpere er bla. norske myndigheter, våre advokater og ikke å forglemme Sjømannskirken som har vært involverte og aktive for å hjelpe de to fengslede og oss familier. To norske leger har også gitt av sin tid og hjelp i Kongo for de to.

Norske myndigheter gjennom UD og ambassaden har bl.a. sørget for så gode sikkerhets- og fengslingsforhold som mulig for de to nordmennene, og gir ”borgerhjelp” på ulike måter. Situasjonen har ikke vært lett for dem heller. Også de har hatt problemer med tillatelser til å skaffe legehjelp og få inn nødvendige medikasjoner. Under den første rettssaken ble en av deres representanter slått i folkemengden den dagen Joshua og Tjostolv ble paradert gjennom Kisanganis gater. En representant ble også anklaget for å prøve å hjelpe de to nordmennene med å rømme.

Heller ikke våre hjelpere advokatene, verken lokale eller norske, har hatt så lette arbeidsforhold i Kisangani. Den lokale advokaten forventet å bli arrestert under ankesaken, og adv. Dietrichson ble anklaget for å kjøre til fengslet en natt med motorsykkel med den hensikt å klatre over fengselsmurene for å forgifte de to nordmennene!

 

Kulturforskjeller

Kulturforskjeller byr på mange utfordringer i  ”Kongo-dramaet”. Det er ikke lett for nordmenn å forstå kongolesiske forhold og vice versa. Uttalelser fra nordmenn om enkelte ting i saken viser at det er vanskelig å forstå forhold som er så annerledes enn her i Norge. Her i Norge ville man f.eks ikke plassert to mistenkte og dømte i samme sak i samme celle. Men i Kongo har det vært en ”livsnødvendighet” at de to nordmennene ble plassert sammen. Da har de hatt større muligheter for å overleve. For kongolesiske forsvarsadvokater er det vanskelig å fatte at norsk presse er fri og uavhengig, mens vi forventer at slik skal det være. Det er heller ikke enkelt for en vanlig kongoleser å forstå den norske ”turkulturen”. At nordmenn i fritiden liker å gå tur og at utstyret i sekken når man går i fjellet bør inneholde kompass og kart, og gjerne en GPS er vanskelig å fatte. I Kongo er slikt utstyr suspekt og er blitt brukt under rettssakene som bevis for at de to nordmennene er spioner.

Kongoleserne tror heller ikke på norske myndigheters forsikringer om at de to nordmennene ikke er i aktiv tjeneste i norske forsvaret, fordi de fremdeles hadde ID-kortene på seg da de ble tatt til fange. I Norge beholdes ofte ID-kortet fra forsvaret etter avsluttet tjeneste. Det ville dermed ikke kunne brukes alene som bevis i en spionsak her i landet med mindre det fantes tekniske bevis i tillegg.

Og når presidenten for den militære domstolen lover at rettssaken ikke vil kunne kjøpes av noen av partene, så viser denne uttalelsen at bestikkelser er en vanlig foreteelse også i det kongolesiske rettsapparatet. I vårt land er denne tanken fremmed for oss. Bestikkelsene dreier seg om både de i stor størrelsesorden og de mindre. I vår matutgiftpost for ”Gutta” ligger også penger til vaktene. Dette blir regnet som en form for lønn for vakter som ofte ikke har fått utbetalt sin lønn på flere måneder. Dommerne i den første rettsaken ønsket seg penger i bestikkelse for å gjøre dommen mildere. Den fikk de ikke.

Enkelte avhørsmetoder, samt å stille fanger frem for folkemengden til hån og spott er også fremmed for vår kultur, men minner om den tidligere tiders ”gapestokken” her i Norge.

Jeg ble også fortalt av en person som kjenner godt til kongolesiske forhold at ofte blir en fjær til fem høns og de fem hønsene blir da gjerne virkeligheten slik vi har sett en del eksempler av i rettssakene. Og så blir det denne ”fem-hønsvirkeligheten” man forholder seg til. Det er selvsagt alvorlig i en sak som omfatter livstids- og dødsdommer.

 

Pressen

Det har vært stor mediedekning av ”Kongo-dramaet” med mange tøffe overskrifter og bilder å forholde seg til gjennom mange måneder. Vår familie ble nærmest overfalt av pressen den første tiden og blir det fremdeles når ”større” saker skjer som f.eks da dommen falt etter første rettssak. Belastningen har vært stor. Noen medier presset familien alt for langt, noe som har resultert i et surt klima mellom partene. Jeg husker fremdeles en fredag kveld da min datter måtte ringe til Kokkvold i PFU for å be om hjelp.

Samtidig ser vi også at pressedekningen i denne saken har vært til hjelp for de to i Kongo. Med så stor medieoppmerksomhet kunne ikke etterforskerne lengre ture fram som de ville. Rent fysisk har også pressen med sin tilstedeværelse i Kisangani vært beskyttende. I tillegg la og legger medieoppmerksomheten også et press på norske myndigheter, og har mest sannsynlig bidratt til større hjelp for de to nordmennene enn det de ellers ville ha fått.

Etter hvert fant vi en løsning vi syntes fungerte godt med hensyn til pressen. Vi utviklet kontakt med enkeltjournalister som vi holdt jevnlig forbindelse med. Da hadde vi mulighet for å tipse pressen og de har til gjengjeld gitt oss informasjon og opplysninger. Dette har vært særlig nyttig  når informasjon fra UD uteblir. To medier har også et par, tre ganger forberedt oss på forhånd før enkelte ting ble lagt ut. Dette har gitt oss anledning til å si fra til familien. Dessverre har noen av kontaktjournalistene ikke vist seg tilliten verdig. Men et slikt samarbeid har vært til nytte for begge parter og er det fremdeles der den gjensidige tilliten er i behold.

Vi forsto tidlig at etterforskerne og påtalemyndighetene i Kisangani hadde sine ”informanter” her i Norge. De har fulgt med på hva som blir skrevet og gir informasjonen videre. Det har vært et problem at man i Kongo ikke forstår at pressen i Norge er fri og at en journalist  kan fremsette hypoteser, ideer eller teorier uten at dette nødvendigvis er fakta i saken. Etterforskere og dommere i Kisangani har faktisk lagt mer vekt på ting som har stått i Tabloidpressen enn på noter sendt av de norske myndighetene. Noen slike ideer og hypoteser av pressen har også blitt forelagt som ”bevis” overfor de to nordmennene under avhør. Det samme har skjedd med negative uttalelser på blogger.  

En annen løsning for oss når det gjelder pressen har vært å opprette vår egen webbside. Dette med god hjelp av andre. Nettsiden har gitt oss en mulighet til å komme frem med våre synspunkter, også der det virker som om media ikke har utøvd noen særlig kildekritikk eller vært interesserte i å prøve å følge ledetråder som faktisk er viktige for saken. Et eksempel på det er at media allerede i august visste at to av de våpnene påtalemakten i Kisangani påstår at nordmennene tok med inn i landet faktisk har befunnet seg i Norge hele tiden. En av disse to våpnene er det såkalte ”drapsvåpenet”.

 

Avsluttende kan vi generelt si at vi siden mai har gjort en del erfaringer på både godt og vondt.

Mange av erfaringene skulle vi gjerne vært foruten, men på den andre siden har vi også fått en del erfaringer som har beriket livet og som vi kan lære av. Ikke minst har vi fått oppleve at det finnes mye godhet blant mennesker både i Kongo og Norge. Denne godheten som har kommet og kommer til uttrykk på ulike måter har vært med på å bære oss i denne underlige formen for ”unntakstilstand” som vi har befunnet oss i gjennom 7 måneder nå.

 

Kari Hilde French, 10. desember 09

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk