Free French and Moland!

Mathilde Moland forteller: Gudstjeneste i sentralfengslet i Kisangani

Gudstjeneste i sentralfengslet i Kisangani

Gudstjenesten holdes i et langt skur på den åpne plassen mellom fengselsmurene. På taket er det bølgeblekk, gjennomhullet av kuler og tidens tann. Langsidene er åpne og sementgulvet har store sprekker og løse biter.

Vi er 16 norske; 10 journalister, 2 leger, en representant fra UD, predikant Rune Edvardsen og hans fotograf, og en mamma.

Vi sitter i en halvsirkel rundt et stort grovt bord. Jeg sitter nest ytterst, til venstre har jeg en journalist og til høyre UD´s representant. Det er fotoforbud. Journalistene noterer diskré.

Fangene stiller opp. Det må være over hundre, 2 er hvite. Fra min plass ser Joshua, men må vri hodet for å se Tjostolv. Tjostolv!  ”Kunne du ikke ha funnet noe penere å ta på deg i dag; søndag og gudstjeneste” tar jeg meg i å tenke. Joshua er penere kledd selv med tau som belte. 

Biskopen av Kisangani leder gudstjenesten. Han er kledd i mørk dress og rød bispeskjorte. Talen hans blir oversatt til engelsk. Tolken har glemt å slå av mobilen. Den ringer flere ganger og han tar den. Jeg blir avledet og mister tråden i talen. Avslutningsvis spør biskopen om noen ønsker å bli bedt for, alle afrikanske og 2 hvite fanger rekker opp hånda.

Etter bønnen orienterer biskopen om matleveransen som skal overleveres til fengslet. Det er ris, bønner, maismel, matolje m.m. Han forteller også at 3 leger, vil undersøke så mange fanger som mulig. De innsatte jubler.

Så er det Rune Edvardsen tur. Han hilser fangene og drar i gang en sang på swahili. Yesu ni mwanzo wa uzima milele – Jesus er starten på et evig liv. Han får øyeblikkelig respons.  Fangene synger av full hals, noen danser og klapper. Tjostolv er rørt. Etter hvert renner tårer nedover flere hvite kinn. UD´s representant nikker takknemlig når hun får et papirlommetørkle av meg.

Rune taler om at selv om livet her på jorden er tøft og vanskelig, er det en Himmel som venter for dem som gir sitt liv til Jesus. Samme hva man har gjort, finnes det tilgivelse.

Jeg kan ikke la vær å snu meg mot Tjostolv. Sist satt han på gulvet, det gjorde også hans kongolesiske venn. Alle andre står. Nå kan jeg ikke se Tjostolv. Jeg vet at han har problemer med magen og tror at det er grunn til hans forsvinning.

Når gudstjenesten er over, orienterer Rune om legene som vil undersøke innsatte som ønsker det.  Jeg reiser meg.  Samme øyeblikk passerer Tjostolv, leiende på en liten tynn rynkete mann. ”Han er 72 år og en av de eldste fangene i fengslet. Han skal være den første som blir undersøkt.” sier Tjostolv og fortsetter mot legene.

Fanger hjelper fanger.

 

Mathilde Moland, Søndag 15. november 2009

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk