Free French and Moland!

Græsvik: Jeg brøt straffeloven, og sover like godt om natta

Fredrik Græsvik fra TV2 er en av journalistene som har dekket "Kongo-saken". I bloggen sin innrømmer han at han har måttet bestikke mennesker for å komme videre i saken, enten det gjelder å reise til og fra landet, og for å få lov til å være tilstede under rettsaken. De fleste vet at det å reise og oppholde seg i mange afrikanske land betyr at du er nødt til å bestikke. Det er slik mange av dem tjener penger og overlever. Men det er stor forskjell på vanlig bestikkelse for å få lov til å dekke en viktig sak, og det å bestikke for å få tak i noe "sensasjonelt", men som er for eksempel tyvegods. Jeg syntes dette var interresant lesning og ønsker derfor å dele dette her. Her er deler av Fredriks blogg:  

 

Jeg brøt straffeloven, og sover like godt om natta.

 (30,500 fot over Europa, på vei mot Asia) I fjor høst slapp jeg bomben. Jeg innrømmet at jeg bestakk offentlig tjenestemenn over en lav sko i Kongo. Jeg skrev om det her på bloggen min. Jeg forbrøt meg mot norsk straffelov, og har ingen som helst problemer med det. Om nødvendig, gjør jeg det gjerne igjen. Og jeg forteller om det.

En del journalist kolleger mener jeg burde holdt kjeft om mine lovbrudd, fordi de bidrar til å svekke journaliststandens omdømme. Hvordan skal vi nå, med troverdighet, avsløre alvorlige korrupsjonssaker uten at det slår tilbake mot oss?, spør mine kolleger som er skeptiske til å fortelle sannheten om hvordan vi jobber. De om det. Jeg synes det ville være mer forkastelig om vi holdt tilbake detaljer om arbeidsmetodene våre. Hvis ikke journalister står åpent frem om hvilke metoder vi bruker, hvem andre kan vi da kreve det av? Mitt mål er ikke å gjøre det enklere for kolleger. Mitt mål er å gi seere og lesere så mye informasjon som mulig.

Dagbladet hadde problemer med å innrømme at de hadde bestukket offentlige tjenestemenn i Kongo. Forsøk på å nekte, var bare løgn. VG innrømmer delvis at de bryter straffeloven. Men bare delvis. Avisa har for eksempel ikke offentliggjort hvordan de har kjøpt seg tilgang til innholdet på Tjostolv Molands telefon, for så å bryte seg inn i telefonen og stjele innholdet. Flere lovbrudd de kanskje ikke er så stolte over. Aftenpostens Jørgen Lohne har stått åpent frem som en bestikkende omreiser på Aftenpostens egne sider.

Mitt poeng når jeg skrev om at jeg måtte betale 100 dollar til dommeren som dømte Moland og French til døden, var å vise at dommeren var korrupt. Noe jeg mener sier noe om de dømtes sikkerhet. Men saken ble fanget opp av andre norske medier, der jeg ble gjort til skurken. I en korrupsjonssak er det vel to skurker. Nå skal det også sies at både dommeren og assistenten var bevæpnet da de skulle innkassere beløpet det kostet meg å få adgang til rettssaken mot Moland og French. Sånn sett ville det kanskje vært enkelt for meg å omdefinere det hele til et væpnet ran. Et væpnet ran var det også da kongolesisk politi med automatvåpen stoppet oss på en tur gjennom landet, og mente det var et problem med at bilen vår var registrert i en annen provins. Løsningen var noen titalls dollar. Men væpnet ran var det ikke da immigrasjonsmyndighetene fant en ikke-eksisterende feil i passet mitt, og mente jeg burde forlate landet. Eller da de fant en annen feil noen uker senere, da jeg var på vei hjem, og antydet at jeg burde bli i Kongo en ukes tid til for å rydde problemet av veien. 200 dollar ryddet problemet av veien på få sekunder. Jeg har også familie og forpliktelser jeg må hjem til.

Jeg bryter loven, og vet det. Men jeg mener det er nødvendig. Det ville vært en katastrofe om ikke norske medier skulle gjøre det de kunne for å dekke den latterlig dårlig gjennomførte etterforskningen og rettergangen mot Moland og French. Av og til må man ta seg til rette. Noen ganger innebærer det lovbrudd.

Resten kan leses på bloggen til Fredrik Græsvik.

Hannah French, 9. april 2010

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk