Free French and Moland!

Hannah Frenchs Blog

300 dager siden Joshua ble arrestert

I dag er det 300 dager siden Joshua ble arrestert og Kongo marerittet som jeg kaller det startet. Kun få dager senere ble også Tjostolv brutalt arrestert.

Den første tiden var helt forferdelig, man gikk rundt som en Zombie. Vi prøvde å få så mye informasjon som mulig om hvordan situasjonen var og prøvde å hjelpe guttene så godt vi kunne med fengselsforholdene, mat, lege og slike ting. Det var hektiske dager.

Så roet det meste seg og guttene ble flyttet til ett annet fengsel. I starten var det skremmende, men etterhvert fikk de det bedre, og dermed kunne vi også slappe mere av. En stund var det også rolig i media, og livet var litt enklere.

Så startet rettsakene som var som ett sirkus. Jeg trodde jo på begynnelsen at dette kom til å gå bra. At de var rasjonelle og skjønte at de ikke hadde beviser og at de måtte bli frikjent. Men der tok jeg grundig feil. Det var ikke mange rasjonelle konklusjoner som ble dratt og det var få logiske argumenter som ble framført. Rettsaken var en vits.

Da de skulle få dommen for andre gang satt jeg klistra til VG-nett sammen med mamma. Der hadde de samtaler med journalister i studio for å fylle dødtida, noen ganger satte de over til Kongo der en reporter fortalte hva som skjedde. Da det ble sagt ting i rettsalen av betydning ble det oversatt av en som kunne fransk. Man kunne se direkte fra rettsalen stort sett hele tiden, hvor kameraet var rettet mot gutta. Også kunne man følge bloggen ved siden av hvor folk kunne stille spørsmål og få svar. Det som plutselig slo meg var at det var som å se på en fotballkamp med kommentatorer, reportere direkte på stedet, diskusjoner før og etter kampen, og selvfølgelig filming direkte fra kampen. Det var en merkelig følelse. Det gjaldt jo tross alt broren min og vennen hans som fikk mange ganger dødsstraff. Det var ikke bare som å tape en fotballkamp. Denne siste dagen da de skulle få dommen var også en journalist fra BBC hjemme hos oss med kamera i ryggen på oss mens vi satt der og venta forran PC'en. Bortsett fra at jeg var så dypt inne i det og ikke kunne se dette fra en annen vinkel enn min, så var hele situasjonen noe av det sykeste jeg har vært med på.

Hver rettsdag sendte jeg melding til en journalist eller annen nordmann der og ba dem hilse til Josh fra meg. Da kunne jeg noen minutter senere se personen gå bort til Joshua på nett-TV og vise ham meldingen. Han smilte og takket, og så fikk jeg ofte svar om at han hilste tilbake. Man var liksom så nærme, men allikevel såååå langt unna. Jeg vil takke de journalistene som har vært snille og vært mellomledd for oss mange ganger.

Nå har det vært stille i media igjen veldig lenge. Da dommene falt reiste alle hjem og det var perioder det ikke var en eneste nordmann i byen. På en måte har det vært veldig godt å slippe å se broren sin på forsiden av avisene hver eneste dag. Men på en annen måte har dette vært den vanskeligste tiden. Det tror jeg er fordi det er konstant venting, men uten å vite akkurat hva vi venter på og når det skjer. Man leser på nettet hver morgen for å se om det har skjedd noe. Og man håper hele tiden at kanksje de kommer hjem om 1 måned, eller at de i det minste blir overført til hovedstaden. Men det føles som det aldri skjer. I mellomtiden må man prøve å være ett menneske, seg selv. Man må prøve å leve normalt, men samtidig være klar for at hva som helst kan skje, og forberede seg på at hvilken som helst overskrift kan komme.

Kanksje må vi etterhvert skrive overskriften her om at "Nå er det 1 år siden kongo-marerittet startet". Men jeg lever i håpet om at jeg kan skrive "Joshua fikk hjemreise til Norge i bursdagspresang" istedetfor.

Uansett hva som skjer trøster jeg meg med at sannheten seirer til slutt. Man må ikke gi opp. Det gjør hverken vi i familiene eller gutta. Vi kommer til å stå sammen gjennom tykt og tynt, og gutta kommer hjem til slutt.

Hannah, 4. mars 2010

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk