Free French and Moland!

Hannah Frenchs Blog

"Dagbok" fra Kongo turen

Hei alle sammen!

Veldig mange er på facebook, og de av dere som henger der har fått "nesten" daglige oppdateringer fra meg. Vi har vært litt dårlige med å skrive på denne web-siden så nå skal dere få alle oppdateringene mine fra ”fjesboka”.

I dag er det fredag og jeg reiser hjem i morgen kveld. Jeg gruer meg til å si hadet til Joshua, men gleder meg til å komme hjem også.

Neste uke vil bli en spesiell uke. På tirsdag starter rettsaken, og vi vet egentlig ikke om den vil vare i 1,2 eller 3 dager. Men i løpet av neste uke regner vi med å ha en dom. Om dommen kommer til å bli sann og rettferdig blir spennende å se. Man kan jo alltids ha ett håp. Uansett utfall, så sitter Joshua likevel fengslet. Han er faktisk ikke dømt for drap eller medvirkning til drap slik media ofte skriver. Han er tidligere dømt for spionasje, dannelse av kriminelt forbund, ulovlig våpeninnehav (uten funn av våpenet så klart) og forsøk på drap. Vi vet jo selvfølgelig at alle dommene er feilaktige, men vi MÅ presisere både for media og myndighetene at han faktisk ikke har noen drapsdom over seg (enda).

Vi vet ikke hva de vil med denne rettsaken. Men det finner vi ut neste uke. Mirakler kan jo skje... 

 

Her er "bloggene" mine fra reisen:

(Vi kom ned på kvelden 22. desember men fikk ikke internett før en uke senere)

 

29. desember:

Vel vel! 29. Desember allerede!! Vi har vært her i omtrent 1 uke. En spesiell uke. Første dagen (og alle de andre dagene) måtte vi gjennom mye sikkerhet før vi kom inn. Det er ikke bare sjekk av alt vi har med inn, men også kroppsvisitasjon og det hele. Så skal man skrive seg inn i en bok. Og hvis de har en dårlig dag så må man tilbake til de som sjekker bagasjen igjen. Ganske frustrerende! Men tilslutt kom vi oss igjennom og tumla ut på VIP-gården. Der stod han klar med ett smil om munnen og vi gav hverandre en god klem!
De første dagene 23-24-25 des. satt vi i ett slags utendørs rom (der holder de rettssaker og der ender nok Josh sin rettsak opp også). Der inne er det noen plaststoler og ett plastbord. Vi vasket bordet ekstremt godt med medbrakt rengjøringsmiddel. La ut juleservietter som duk og spiste julemat ut av hver vår plastboks. De neste dagene har vi sittet under de berømte teltdukene i luftegården. Vi har truffet mange av Joshuas venner, både fanger og vakter. Ingen plager oss, alle er veldig snille og hyggelige. Vi snakker mye og alle hjemme lurer på hva vi snakker om. Men det er egentlig ikke så spennende altså. Vi har snakket mye om fremtiden. Men vi snakker løst og fast om alt i hele verden egentlig. Timene går fort. Det viktigste er at jeg og Josh og mamma har tid sammen.
Nå er vi på vei til fengselet igjen. Mamma har bare litt dataarbeid som må ordnes først mens vi sitter her på en cafe og hører på halleluja musikk.
Alt for denne gangen. Hannah

 

30. desember

Vi er egentlig på vei til fengselet, men på veien startet alle bilene å tute og kjøre som griser (værre enn vanlig vel og merke). Det var mye skriking og sjåføren vår gikk ut av bilen og prøvde å skjønne hva som skjedde. Han satte seg inn igjen og sa på gebrokken engelsk at vi måtte rett til hotellet (der vi pleier å være på Internett) med en eneste gang. 1 min etter var vi på hotellet der de startet å barrikadene dørene. Mens vi kjørte bil ble mamma også oppringt fra Alida i UD som sa vi måtte i sikkerhet med en gang.

…Forts: Vi er nå på hotellet og de sier vi skal holde oss her inne. De er veldig hyggelige. Det er noen folk som har tatt en tv/radio stasjon og jeg tror det har vært skyting (men jeg vet ikke). Det er usikkert om de bare er sinte fordi de ikke har fått lønn. Eller om det er noe mer. Ikke bekymre dere, vi er i gode hender :)

...Nå har sjåføren sagt at det er normal situasjon igjen, men vi venter til vi har klarsignal fra UD. Vi reiser ikke til fengselet i dag likevel. For ett par minutter siden så vi to pansrede blå politibiler som kjørte oppover Boulevarden (hovedgata). Vet ikke hva det skal bety.

...Siste nytt:
Vi har fått klarsignal fra UD om at det er trygt å returnere til leiligheten. Vi besøker Josh i morgen. Joshua har ringt flere ganger og har det helt fint.
I leiligheten blir det ikke mye oppdateringer fra oss pga dårlig med Internett. Men vi hører fra oss om det skjer noe.

...Har fått litt Internett nå, Woohoo! Nå er vi i leiligheten. På vei inn døra spurte en vestlig nabo oss om hvordan det var ute i byen nå (vi bor i ett lukket område med vakter). Hun var litt bekymret for mannen sin som jobber i nærheten av der vi var, og vi betrygget henne med at det var trygt der. Leilighetene er i nærheten av den militærbasen det også hadde vært skyting så de hadde hørt skuddene godt og sett soldatene løpe rundt. Det hadde blitt ropt til dem at de måtte bort fra vinduene. Så tydeligvis mye mer dramatisk her, enn der vi var. Vi var forøvrig innom matbutikken på vei hjem og det gikk HELT FINT :)

...Da har man lagt seg... I Kongo. Man er klar i tilfelle det skulle skje noe. Begge telefonene står på høy lyd og den lille kofferten er pakket med det nødvendigste "just in case". Veska er klar med dopapir og vann. Oppvasken er tatt og klærne ligger framme.

Så ligger man her og tenker...."Hvordan klarte jeg å ende opp i denne situasjonen her da?!"

Tja... Ikke vet jeg. Livet er fullt av overraskelser! For 3 uker siden var planen å feire jul på fjellet. For 5 år siden var livet mitt normalt. Men her er jeg da, julen og nyttår 2013/2014, i Kinshasa, mens det er blitt forsøkt å gjøre statskupp (eller noe sånt, jeg aner ikke!) i samme by...!

Det hele er jo helt absurd!
Akkurat slik som saken mot Joshua og Tjostolv var i 2009 og har vært gjennom de siste 4,5 årene...

Når skal dette ende? Snart håper jeg...
Snart skal du hjem Josh.

 

31. desember:

Da er det plutselig nyttårsaften!!! Hva?! Føles liksom ikke sånn. Den pleier å være på en hytte omgitt av snø med typen og svigers oppe på fjellet! Men den gang ei...

Vi våknet gode og utvilte i dag. Vi fikk klarsignal fra ud om at vi kunne reise ut av området vi bor på, men at vi måtte vite at vi kunne komme inn i fengselet før vi reiste dit. Alida ringte direktøren som sa at det var bare å komme. Så i 9-10 tida kjørte vi til Ndolo fengselet og det var ingen problem å komme inn. Vi satt i flere timer og koste oss med nyttårs-rødvin mens vi snakket om livet og universet og alt det der. Etter fengselsbesøket var vi blitt invitert til Alida, som jobber for ud, til lunsj. Der fikk vi servert god fisk og hørte på alle historiene hennes fra livet rundt om i verden. Det var ikke så ulikt våre egne liv egentlig, bare litt andre kontinenter...
På vei hjem stoppet vi innom Kongo-elven. Det var noen soldater i buskaset der, så for å få lov å ta bilder måtte vi betale... Bilder ble tatt...  
Nå er vi i leiligheten igjen, men vi skal ut igjen snart. Det er ting som må ordnes og føres og gjøres.

Det føles ikke som nyttår, men jeg regner med at dere alle koser dere i Norge (og andre land) med god mat, gode venner og familie, spill eller fortellinger og etterhvert masse fyrverkeri!!!

Godt nyttår fra Kongo!
Måtte det nye året bli ett godt ett for oss alle.

.... Midnatt:

Ett riktig godt nytt år (eller Bon Fett som de sier her) til dere alle!!!
2013 var dessverre ett år med mye tragedie.. Men nå ønsker vi ett nytt år, 2014, velkommen. Og vi håper at dette kan bli ett gledens år for oss, og for alle dere hyggelige mennesker i vårt langstrakte land (og utenlands også selvfølgelig!).
Her ble det lite feiring, ikke en rakett å høre (merkelig nok...). Men jeg og mamma har gitt hverandre en god klem!
Legger ved en tegning av meg med fyrverkeri. Kos dere!'
Sees i 2014

 

1. januar:

Bonjour!! (vet ikke om det skrives sånn?)

Vi har hatt en ufrivillig rolig dag. Vi hadde mye vi skulle ordne mamma og jeg, men ALT var visst stengt. Det er i dag de feirer tydeligvis. Ikke i går og ikke i jula, men i dag. Såååå det ble en laaaang fin dag i fengselet, og ikke så mye etterpå. Men det er godt, for vi var trøtte og slitne begge to. Det har vært noen hektiske og frustrerende dager. Det er fantastisk godt å snakke med Joshua i timesvis, men utenfor fengselet er en helt annen verden enn den du og jeg er vant til. Å gjøre noe så enkelt som å kopiere, eller kjøpe kontaktkort til mobilen er en prøvelse... Samt å avtale møter der minst 90% av de man skal møte kommer hvertfall 30 min for sent. Og der ingen kan engelsk, slik at man må gjette eller bruke ordboka. Jeg har faktisk forbedret mine fransk-kunnskaper de siste ukene. Jeg hadde ikke fransk på skolen, men i sånne her situasjoner så lærer man fort de vanligste frasene i hvert fall. Man føler seg ikke så smart når man sier "Bonjour" til alle vaktene, men de digger det  ;) De siste dagene har jeg sagt "Bon fett" (God feiring), og det er også veldig bra!
Ikke greit å være hvit jente, for alle skal visst gifte seg med meg, de er jo så "forelska"... meeen jeg takker pent nei, har type i Norge!!

Alle urolighetene fra i forigårs er helt borte. Vi er ikke redde for å kjøre rundt og det er ikke noe som er annerledes enn vanlig egentlig.

I morgen blir en hektisk dag for oss. Alt vi ikke fikk gjort i dag, skal gjøres i morgen + planene vi har i morgen fra før.

Det er litt trist at jeg skal reise hjem på lørdag. Jeg kommer til å savne Joshua veldig mye, men det blir jo ett nytt sirkus med rettssak og pressekorps og hele pakka, så han vil jo uansett ikke ha tid til lillesøstra si. Det blir godt også, å komme seg hjem. Til typen og snøen (?) og senga mi! Norsk mat, norsk trafikk og vinter. Og Jobb... woohoo! En litt annen verden enn den jeg er i nå.
Forhåpentligvis følger Joshua etter. Man kan jo håpe på en positiv avslutning på en meget trist og spesiell sak..?

 

2. januar:

Det har vært en litt slitsom start på dagen, med ting som måtte ordnes, men vi fikk 3 fine timer med Joshua i fengselet før vi måtte reise hjem igjen.

MEN jeg glemte å fortelle om dagen før kuppforsøket.
Vi har en tolk som oversetter litt for oss. Han inviterte meg og mamma hjem til seg i en slags bydel/landsby utenfor Kinshasa. Så søndag 29. desember etter å ha vært i fengselet ble vi kjørt av sjåføren vår til der tolken bor. Sjåføren er nevøen til tolken. På vei dit var vi innom sjåførens hjem. Det er jo i utkanten av byen, og veiene er ikke akkurat asfaltert... men det gikk greit (litt problemer med bilen må man jo ha...). Han leide ett lite rom i ett hus med en høy mur. Det er godt å ha mur rundt huset. Der bodde han og ca. 3 andre vokse, hans 2 sønner, en niese og en liten baby.
Vi kjørte videre og kom frem til tolken. Der ble vi servert bananer og cola. namm namm. Og selvfølgelig en ordentlig stor fin hilse-på-runde. Tolken har 5 sønner. Og så var det noen kvinner der også. Vi MÅTTE jo ta bilder, og jeg hadde jo glemt kameraet... sååå jeg dro frem iphonen. Tok noen bilder, og disse ungene syns det var SÅÅÅÅ kult da. Så vi måtte jo ta MASSE bilder! Bildene skal jeg fremkalle og sende ned hit igjen. Da blir de nok glade ja

Ehhh... Nå begynte det å tordne og lyne og regne noe helt voldsomt, så da avslutter jeg nå. Tror det er dårlig med lynavledere her....

....Da er jeg på mobilen så uværet ikke kan ødelegge for meg.

Jeg vil fortelle noe som rørte meg i går. Vi var i fengselet og snakket ned Joshua. Vi sitter ofte litt for oss selv i uterommet der de holder rettssaker. Det er ikke vanlig at fanger får sitte der så de gjør ett unntak for oss. Det er mange som går igjennom og mange som vil hilse på oss. Fangene går ganske fritt på dette området som er for VIP fanger.

I går kom det en fange som bar på en liten jente i rød kjole som jeg tipper var ca. 3 år gammel. Han snakka med Josh på fransk og så gikk han igjen. Så sa Joshua: "Jeg reddet livet hennes i går".
Hun var syk men "fengselslegen" hadde ikke medisiner... Joshua betalte medisinene hennes og hun overlevde. Vi måtte jo spørre mer og han har hjulpet en del andre fanger også. Han sier at det er en selvfølge å hjelpe når man kan (noe vi også ville gjort).

Fra nå av vil vi bruke penger fra "velferdsprosjekt Ndolo" på disse medfangene og barna slik at Joshua ikke bruker av mat-pengene sine.

Nå lurer dere sikkert på hvorfor det var en liten jente der inne. Det er mange barn der, men de sitter selvfølgelig ikke inne. De besøker foreldrene sine. Den lille jenta i rød kjole er datter til en kvinnelig fange. Vi ser barn der hver eneste dag.

Alt for nå.

Hannah French, 29. desember 2013 – 3. januar 2014

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk