Free French and Moland!

Hannah Frenchs Blog

7 lange år fylt med bekymringer og velsignelser.

I dag er det 7 år siden broren min ble tatt til fange i Kongo. Denne dagen ble starten på en veldig spesiell og vanskelig tid for familien min og de rundt oss. Jeg måtte raskt tilpasse meg situasjonen og jeg prøvde å være så sterk jeg bare kunne. Hvordan jeg kom meg gjennom den første tiden vet jeg ikke. Jeg måtte bare takle det, for Joshua. Jeg kunne ikke kollapse, bli sint eller rømme. Jeg måtte stå opp hver dag og stå i stormen.

Mitt 24 år lange liv var jo helt normalt til det brått snudde seg helt opp ned. Det er noe helt absurd ved å plutselig se bildet av storebroren sin på forsiden av avisene og på tv hver eneste dag i mange måneder. I butikken, på bensinstasjonen, på toget. Broren min og Tjostolv var overalt, og ”alle” snakket om de to. Det var faktisk veldig skummelt å våkne hver morgen. ”Hva har media skrevet i dag?” var mine første tanker. Det var tøft. Heldigvis har jeg en fantastisk samboer som alltid har vært mitt stødige fjell, som har stått godt plassert ved min side og som har hjulpet meg gjennom selv de verste stormene.

Med tiden stilnet media, rettssakene var over og Joshua fikk lov å ha telefon. Livet ble litt enklere.

Telefonsamtalene med Joshua var gode. Han var så entusiastisk om alt. Spurte hva vi holdt på med, hvordan været var, hva vi skulle spise til middag. Vi snakket om religion og politikk, trening og reiser. Vi mintes gamle dager, og vi planla turer i fremtiden. Joshua har en egen evne til å se positivt på det meste og har en fantastisk humor.

Når jeg tenker på Joshua, tenker jeg på en som alltid har elsket livet.

Den styrken og livsgnisten som bor i broren min kan ikke måles. Det skal en enorm indre kraft til for å holde ut det han har vært igjennom. Han har lidd i det stille uten å klage og han har båret en straff som ikke var hans å bære. At han i det hele tatt lever i dag er ikke annet enn et under. Livet hans har hengt i en tynn tråd så mange ganger, men allikevel er han fortsatt her og det takker jeg Gud for.

Joshua har alltid vært glad i å være i aktivitet og å oppleve naturen. Fjellturer er noe av det beste han vet. Han elsker å reise slik som oss andre i familien, og vi har vært på mange spennende turer sammen. Det er så vondt å tenke på at den opplevelsesglade broren min har vært innesperret i 7 lange år. Han har gått glipp av så mye som vi tar som en selvfølge. Joshua vet knapt hva en iPhone er. Da jeg besøkte han i julen 2013 husket han nesten ikke hva ett svømmebasseng var. Han har fått to nye slektninger som er blitt 5 og 2 år gamle som han aldri har møtt, og han mistet mormor og bestefar uten å kunne ta farvel i begravelsen.

7 lange viktige år i livet er tatt fra ham. Han var 27, nå er han 34.

 

Jeg må si jeg er mektig stolt over storebroren min.

Joshua har aldri protestert eller gjort opprør verken under rettssakene eller i fengselet. Han har bare tatt imot og bitt det i seg. Jeg hadde aldri klart å bli så urettferdig behandlet uten å klikke fullstendig. Men broren min er ekstraordinær. Han bærer en byrde som aldri var ment for hans skuldre, og han klager ikke. Få forstår hvor mye han har måttet lide, men likevel står han strak i ryggen, for han vet at han er uskyldig og han vet at rettferdigheten vil komme for en dag.

Joshua er blitt en inspirasjon for mange. Flere har skrevet til meg og fortalt at når de går gjennom tøffe tider i sitt eget liv, tenker de på Joshua og finner igjen styrken til å fortsette sin egen kamp.

Hans medmenneskelighet og omsorg for andre er enorm. Selv under sine egne vanskelige omstendigheter har han alltid tatt vare på de svake rundt seg. Det så vi så godt i Kisangani der han behandlet syke og hjalp både fanger og vakter gjennom programmet han og Tjostolv startet – Fanger hjelper fanger. Dr. French kalte de ham der, og han reddet mange liv.

Jeg er så stolt av ham og ville aldri byttet ham ut mot noen andre. Jeg savner ham utrolig mye.

Jeg savner mammaen min også.

Vi to reiste sammen til Kinshasa for å være sammen med Joshua i julen 2013 etter at Tjostolv døde. Men mamma ble igjen i Kongo da Joshua plutselig stod ovenfor en ny rettssak der han ble dømt for å ha drept sin beste venn. Selv Kripos mente at dommen var ukorrekt og uten hold i virkeligheten. Joshua ble syk, og mamma gjorde det eneste rette en mor kan gjøre. Hun ble hos sønnen sin. Jeg forstår henne godt og klandrer henne ikke.

Hun jobber for Joshua hver eneste dag og har en drivkraft som det ikke finnes maken til. Hun besøker ham to ganger om dagen på sykehuset og sørger for at han får behandlingen og maten han skal ha. Om mamma ikke hadde vært der for Joshua i disse årene så er jeg sikker på at han ikke hadde vært i live i dag. Han har vært syk flere ganger og ved noen tilfeller har det vært snakk om timer fra døden. På ett tidspunkt veide han under 50 kilo og var ute av stand til noe som helst. Jeg er sikker på at det var ett mirakel som gav ham livet tilbake den dagen. Det var ikke meningen at han skulle dø.

Mamma er ett unikum, men hun har ofret mye og lever ett ensomt liv. Med alle sine egne helseplager har hun ikke mye energi til annet enn det nødvendige. Og det nødvendige er ikke rent lite. Når hun gjør alt for at Joshua skal få det bedre, gir hun alt av seg selv. Hun er uselvisk og ydmyk. Hun bærer en tung byrde ved å se sønnen sin lide hver eneste dag, bekymringer over hans helse, over økonomien og en fremtid som pensjonist i Kongo.

Jeg forstår ikke hvordan mamma klarer å leve det livet hun lever, selv hadde jeg aldri maktet det. Hun har en enormt stor standhaftighet inni den lille kroppen sin. Hun ser den ikke selv, men den er der. ”Hvordan holder hun ut?” spør mange meg. Jeg skjønner det ikke selv engang, jeg fatter ikke at hun klarer det. Men hun gjør det, og at nettopp hun er mammaen min gjør meg mektig stolt. Jeg skulle ønske jeg hadde en brøkdel av hennes drivkraft.

Mange spør meg ”hvordan går det med deg da? Hvordan klarer du å leve ett normalt liv?”

Livet mitt er sannelig ikke normalt, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg er heldig som har gode mennesker rundt meg. Samboeren min og familien hans er helt fantastiske. Jeg har også gode venner, kolleger og familie å støtte meg på. Jeg har lært å være takknemlig for alt jeg har, og ikke minst for min frihet. Jeg prøver å leve livet mitt på en god måte. Jeg har jobbet mye med meg selv følelsesmessig og mentalt, og jeg har forstått at jeg må ikke gi slipp på mitt eget liv selv om mine tanker svever til Kongo hver eneste dag.

Jeg prøver å ikke tenke for mange negative tanker om hva som kan skje i framtiden. Jeg er livredd for å miste både Joshua og mamma, men jeg kan ikke tillate meg selv å tenke på det, for da vil det ta knekken på meg.

I stedet fokuserer jeg på å gjøre det jeg kan her hjemme i Norge. Jeg jobber mye med hjemmesiden vår og støttegruppa på facebook. Gode mennesker hjelper meg i arbeidet med å samle inn penger til Joshuas sykehusopphold som kommer på rundt 100.000 kr i måneden, og som vi i familien er nødt til å betale. Uten støttegruppa og den hjelpen vi får fra enkeltmennesker her i Norge, så hadde vi aldri klart å holde Joshua i live. Når jeg tenker på de utgiftene vi har fått hjelp til å betale så skjønner jeg at vi tross all elendigheten faktisk er en velsignet familie.

Jeg tenker på Joshua og mamma hver eneste dag og jeg savner dem så inderlig mye.

Jeg kan ikke gi opp håpet om å få se Joshua hjemme igjen, og mitt største ønske er at President Kabila finner det i sitt hjerte å gi Joshua sin frihet tilbake før det er for sent.

Hannah French, 8 mai 2016

Bilde fra mammas første besøk hos Joshua, juli 2013

Joshua og mamma juli 2013

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk