Free French and Moland!

Kari Hilde Frenchs Blog

Venting, besøk og skotøy

Femte februar er det 9. måneder siden overfallet på Gutta og drapet på sjåføren fant sted. Og vi venter og venter på at noe skal skje som fører Joshua og Tjostolv nærmere Norge om det så ikke er noe annet enn at de blir overflyttet til Kinshasa. Men fremdeles sitter Joshua og Tjostolv i fengslet i Kisangani, tross alle mer og mindre energiske forsøk på å få dem overflyttet til hovedstaden. Det er vanskelig å vite hva som skjer. Vi leser i Dagbladet at advokat Kibambe har sagt at de to antagelig vil bli sittende i Kisangani når Høyesterett møter i Kinshasa. Adv. Furuholmen har gitt klar beskjed om at dette ikke godtas.

Vi hørte rykter om at Høyesterett skulle møte i dag (1. februar) for å begynne sin behandling av saken. Enda har verken UD eller Furuholmen fått kopi av siste dom. UD burde ha kunnet få den nå da spesialutsending Arild Øyen var i Kinshasa, men i så tilfelle har vi ikke fått noe informasjon om det. Monuc (FN) har ikke fått noen offisiell anmodning enda fra kongolesiske myndigheter med forespørsel om de kan fly Gutta til hovedstaden.

Morten Strøksnes har i sin artikkel (som vi har lagt ut med tillatelse) skrevet at det eneste som nå kan nytte er tungt politisk press. Norsk UD bør jobbe i samarbeid med EU, FN og Storbritannia – og følge opp advokat Furuholmens appeller til overstatlige rettslige instanser, skriver han. Og det sier vi Ja og Amen til.

Dette presset burde ha kommet for lenge siden slik jeg ser det og hvert fall nå FØR Høyesterett behandler saken. I den type situasjoner som den Gutta kom opp i er det helt nødvendig at UD viser handlekraft med en eneste gang og får sine borgere ut. Den handlekraften kom ikke i funksjon, heller ikke i den ”nådetiden” man hadde mellom første dom og ankesaken da Tjostolv ble så syk. Hva hjelper det med noen noter nå og da som hittil ikke har gjort noen forskjell? Norge er store i ord når det gjelder menneskerettigheter, men hva med menneskerettighetene til de to nordmennene som sitter dødsdømte for noe de ikke er skyldige i?

Endelig skal Gutta få besøk. UD som ikke har vært i Kisangani siden 9. desember har nå sendt en representant fra ambassaden i Angola. Han skal etter den informasjonen vi har fått ankomme Kisangani i dag. Sjømannsprest Knut Lyngseth (ikke han som var der i julen) er også på vei, og vi venter på å høre hvilken dato han ankommer. Vi har bedt dem ta med ulike ting for Tjostolv og Joshua, inkludert det som trengs for klinikken deres. De begynner å gå tomme for jod, sårsalver, plaster, tråd til å sy kutt og sår med osv. Medisiner trenger de også.

I dag måtte jeg le da jeg leste noe morsomt i avisen Vårt Land. Topp-helsebyråkrat Preben Aavitsland har på sin Twitter skrevet følgende om Joshuas bestefar:

”Olav Hodne var en høvding i Sandalmisjonen. Mange hundre tusen afrikanere fikk nytt skotøy som et resultat av hans arbeid”.

Kanskje noen kongoleserne i Kisangani går rundt med sandaler sent over fra Santalmisjonen i India der Joshuas bestefar jobbet? En av de mest berømte misjonærene i India var William Carey og han var skomaker av yrke i England før han ble misjonær, språkforsker, forfatter og grunnlegger av Serampore College. Det er sikkert etter inspirasjon fra ham at Joshuas bestefar sørget for store mengder av skotøy til Afrika. Nå fortsetter Olav Hodnes barnebarn å sy – riktignok ikke sandaler, men sår og  kutt hos medfanger i fengslet der han sitter. Kanskje det er en ide å starte et skoverksted også i fengslet?

Kari Hilde French, 1. februar 2010

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk