Free French and Moland!

Kari Hilde Frenchs Blog

Reisebrev fra Kongo, dag 1

Sjømannspresten og jeg forlot Norge i regn den 2. juli, og med over 1000 brev, kort og tegninger i bagasjen. De veide over 5 kilo!! Tusen tusen takk til dere alle. Vi ankom Kinshasa om kvelden etter en lang reise. Jeg kjente meg hjemme med en gang. Etter å ha vokst opp i India og ellers vært mange år både i Asia og Afrika så var alt kjent og hjemmelig. Jeg har vært så heldig at jeg får bo i ambassaderådens leilighet mens vi er her ettersom hun er på ferie, og vi får bruke hennes sjåfør og bil mens vi er her. I dag morges våknet jeg til en grå dag her i Kinshasa og Joshua fortalte meg at det hittil har vært den kaldeste dagen her (det er vinter), men fuktig og klamt er det.

 

Etter å ha lastet inn i bilen en del av det vi ville ta med til fengselet, dro vi først til den britiske ambassaden hvor jeg traff den britiske konsulen. Hun er et meget kjekt menneske og vi hadde en god samtale om ulike ting. Hun sendte også en mobiltelefon over til leiligheten med pinkort herfra som jeg kan bruke disse dagene. Jeg viste henne de tre gaveboksene fulle av brev/kort og tegninger og hun var imponert og mente de ville ha en god symbolverdi. Vi har også en del brev og kort fra flere land utenfor Norge.

Og så dro vi til fengselet. Josh og Tjostolv har snudd døgnet litt og står vanligvis ikke opp før ved 12-tiden. Det er for å få litt ro mens de andre fangene sover. Så derfor ventet vi til lunchtider før vi ankom fengselet. Sjømannspresten så flott ut i sin prestedress. Josh og Tjostolv hadde fått ordnet med en plass under et telt for enden av en stor plass hvor vi skulle få sitte i ro og fred og snakke. Vi kom greit inn med det vi hadde med og hovedfengselsdirektøren sto klar og møtte oss. Det var utrolig å se Joshua igjen. På en måte var det som om jeg hadde sett ham i går, for kontakten var akkurat som før. På den andre siden så jeg at han var blitt 4 år eldre og det så jo han på meg også!!! Det som var godt å se var at han fremdeles var vital i sjelen. Vi satt litt sammen og pratet alle fire og så satt Josh og jeg en lang stund mens vi holdt hverandre i hendene og pratet alene ved enden av telttaket.  Innimellom kom andre fra fengselsledelsen og vakter osv for å hilse på oss. Jeg hadde grudd meg for et praktisk problem, nemlig hvor skulle jeg gå på do!! Hygienen er jo ikke den beste. Det ordnet Joshua opp for meg – jeg fikk nemlig låne fengselsdirektørens toalett. Med litt Jiff fra Norge og våtservietter og Josh som sto utenfor og passet på ble det problemet løst.

Den delen av fengselet hvor vi satt, var for enden av en større plass med kontorbygg på den ene siden, kjøkken på en annen side osv. Her får priviligerte fanger komme og gå omkring. Joshua og Tjostolv er nå priviligerte og får også lov til å løpe og trene på denne plassen nå. Men hoveddelen av fengselet er stengt for oss besøkende, både der Josh og Tjostolv har cella si og de andre bygningene med fanger. Josh og jeg tok en rundtur over hele området som jeg fikk gå på og da tittet jeg inn i dameavdelingen hvor en av de kvinnelige fangene sto og holdt om stengene i en dør. Det er to barn i fengselet. Ellers var det mange som var på besøk hos sine slektninger og kom med mat og kokte det for sine. Overalt ville fanger og fangevoktere og fengselsledere hilse på meg og Norgesbøker til fengselsledelsen ble tatt vel i mot. En av vennene til Josh, en oberst som sitter i samme bygning hadde nylig mistet en sønn. Josh hadde bedt meg om å ta med en gave til ham som trøst. Og det har han fått. Tilslutt ble vi bedt inn på den høyeste sjefens kontor. Han snakker ikke engelsk og jeg snakker ikke fransk så han fant en som kunne oversette for oss, (Joshua var fange og han ville derfor ikke at han skulle oversette) og det var en advokat som var midt i en sak. En del rettssaker holdes i fengselet og en av disse advokatene kom for å oversette. Det ble en munter stund for jeg sa jeg ville ta Joshua med meg hjem i kofferten min. Vi var i fengselet i fire timer og kommer til å dra til fengselet hver dag. Det ble mange inntrykk og jeg håper jeg kan skrive mer i morgen. Nå er det sengen for meg.

 

Kari Hilde French, 3. juli 2013

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk