Free French and Moland!

Kari Hilde Frenchs Blog

Dette er en vemodig dag

Tjostolv skulle ha feiret sin 33 års dag om han hadde levd. Våre tanker går til hele Molandfamilien.

Det er utrolig å lese hva de såkalte norske Kongoekspertene klarer å produsere av tull. Jeg er veldig glad for at rettssmedisiner Arne Stray-Pedersen gikk ut og fortalte litt av hvordan det har vært her nede. (NRK)

Joshua ble straffet med både det ene og det andre da han grunnet stressrelatert lidelse ikke “oppførte” seg som fengselsledelsen ville. Alt ble tatt fra ham (vi har nå endelig fått det tilbake) og han skifter på å ligge på en madrass i korridoren eller inne på en celle for 12 fanger, blant dem de tre som angrep ham i begynnelsen av februar. Han forsvarte seg ikke for han visste at da ville han bli gitt skylden. Straffen fortsetter. Besøkstiden er kraftig innstrammet, ofte varer den fem minutter og selv diplomater kommer ikke alltid inn til ham. Folk som har besøkt ham (og tidligere Tjostolv) hver uke i to år blir nektet adgang på besøksdager osv. Ettersom jeg bringer maten så kommer jeg alltid inn, men som sagt er min besøkstid sterkt forkortet.

 

Andre fanger fra sammen bygning har besøk over hele dagen. Jeg vet aldri hvor lenge jeg må vente før jeg får sett Joshua. Det kan være tre timer eller ti minutter hvis man er heldig. Da sitter jeg i “resepsjonen”  og svetter og lider meg gjennom all roping og skriking. Der man kommer inn i resepsjonen/venterommet sitter det mannlige og kvinnelige vakter som sjekker alt man har med. I bøtter med vann som etter hvert ser skittent ut, har de kniver som de så stikker inn i maten for å sjekke at ikke noe smugles inn. De har så langt ikke stukket kniver gjennom vår mat for jeg pakker alt slik at man ser hva det er. Så er det bodysearchen som for kvinners del blir foretatt av kvinnelige vakter hvor noen heller ikke betenker seg på å stjele noe fra nettet hvis de får anledning. Denne bodysearchen skjer i fullt påsyn av alle i venterommet (kvinner sitter på benker på den ene siden av rommet og menn på den andre siden). Man blir klappet på brystene og kløpet/tatt i skrittet mens alle som vil kan se på. Jeg får vente i en del av venterommet/resepsjonen hvor de priviligerte fangenes pårørende og venner sitter. Joshua er riktignok ikke mye priviligert nå, men har fremdeles den statusen. Vi må skrive oss inn i en besøksbok som så senere blir gjennom gått av fengselsledelsen. Når jeg så får sett Joshua så skjer det ofte på underdirektørens kontor med ofte fem/seks andre til stede. I dag satt vi i veggen av en bygning I varmen med tre som passet på oss.

 

Når det gjelder de store overskriftene i media om passet som ble funnet, for ikke å snakke om den store pengesummen (“et større beløp” synes jeg å huske Dagbladet skrev) så var det et gammelt pass og pengebeløpet var ikke større enn ca. 40/50 dollar. Hvor disse pengene er forsvunnet vet vi ikke, men de er kanskje i en eller annens lomme. De fleste fanger på VIP har litt penger på seg og resten i en “kasse”. Fengselsdirektøren har hatt hånd om Joshuas penger. En annen gang fikk vi vite at medisiner var funnet hos Joshua. Det var i dette tilfellet vitaminene hans.

 

Kari Hilde French, 28. februar 2014

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk