Free French and Moland!

Kari Hilde Frenchs Blog

Hannah - Joshuas søster fyller 30 år

Kari Hilde og Hannah-baby
Den 15. oktober er det 30 år siden jeg holdt Hannah i mine armer for første gang.

Jeg husker det som om det var som i går og hvor glad og takknemlig jeg var for denne skjønne
lille jenta. Hannah brukte som liten å si at hun ble født i England, døpt i Pakistan og vokste opp i Norge (for det meste). Allerede 7 uker gammel gikk veien til Peshawar i Pakistan. En reise som skulle gå helt greit fra Norge tok oss over 70 timer grunnet streik! Det var ingen spøk å reise med to små, være innom flere land på veien og å overnatte i to ulike land på denne reisen! Godt var det at bestefar fulgte med frem til Karachi hvor ekteparet Rudvin møtte oss midt på natten på flyplassen og vi til og med fant all bagasjen vår. Siden har det blitt mange reiser med Hannah som alltid er en udelt glede. Hun er virkelig et kult reisefølge. Fleksibel, elskelig og med en evne til å snakke med mennesker uansett sosial status kommer hun lett i kontakt med folk.

 

Hannah og jeg reiste til Kongo sist jul for å feire julehøytiden med Joshua og enda snakker vaktene om henne! De syntes hun var så vakker og flere ville ha henne til kone!! Jeg hadde innimellom noen møter og måtte forlate fengselet og turde ikke gå fra henne før hun var trygt plassert med Joshua. (Joshua hadde da fremdeles privilegert status og kunne sitte i fengselets administrasjonsgård).



I hagen vår i Peshawar hadde vi blomsterbed. Ett av dem var et rosebed. Rundt juletider og i januar det året Hannah ble døpt sto det en enslig rose igjen i bedet. Av en eller annen grunn visnet den ikke, men blomstret i uke etter uke. Hannahs pappa kalte den for Hannahs rose. En vakker Peshawari rose er Hannah og som den kommer hun til å blomstre lenge til mye glede for familie, venner og andre. Og som denne rosen er Hannah utholdende og står og står. Hun har det vi på engelsk kaller ”staying power”. Ikke minst har hun vist styrke, stahet og trofasthet gjennom de snart fem og et halvt årene som Joshua har sittet i fengsel. Joshua sa for noen måneder siden at uten bakkemannskapet han har hatt i sin samboer, søster og mor så hadde han ikke klart seg disse årene. Og jeg kan trygt si at uten Hannah hadde vi ikke klart det. Da hadde vi bl.a ikke hatt noen nettside. Hun passer også på støttekontoen og har sendt et utall av takkebrev. Hun handler inn mye av det som skal ned til Joshua (og meg også nå) og leverer det både her og der, ja selv til Gardermoen drar hun for å levere ting som reisende til Kongo skal ta med ned. Hannah, hennes samboer og Joshuas samboer har ordnet med musikk, bestilt bøker, handlet klær osv for Joshua. Alt dette tar tid. På den tiden vi hadde kongolesiske ansatte som gikk med mat og drikke til Tjostolv og Joshua hadde hun ansvaret for kontakt med de ansatte og overføring av pengene. Trenger jeg hjelp til noe så er det Hannah jeg kontakter. Å hanskes med journalister har Hannah også lært i denne tiden. Og nå stiller hun opp nok en gang i et nytt fakkeltog for Joshua.

Hannah var en av de ”stille jentene” under skolegangen. Da var det ikke så enkelt å se de ressursene hun hadde. De har kommet frem nå under de siste årene. Noen av disse ressursene har jeg allerede nevnt, men her kommer en til. Hun er flink til å skrive og skriver friskt og lett. Det kan man se på bloggene hennes. Og hun kan være god og kjapp i replikken også.

Hannah er modig. Hun er ikke redd for å ta folk i forsvar. En gang på barneskolen ble en av hennes venner mobbet og Hannah ilte til for å hjelpe, med det resultat at hun selv ble slått i bakken og vi måtte ha en lege til å se til henne. Hun ønsket å bli protesetekniker, men det var ikke lett å få lærlingeplass i Norge på grunn av få plasser og fordi hun var så ung. En mulighet åpnet seg for en plass i Jerusalem. Dette var under den tiden bussbombene gikk nærmest konstant i byen, vi måtte ta med gassmasker når vi skulle ut grunnet Irak-krisen og forsegle stuen mot evt. gassangrep. Det var mange som lurte på hvordan Hannah turde å være i Israel på denne tiden. Det fantes nesten ikke turister og i enkelte butikkvinduer hang det takkeskilt til oss som besøkte landet i denne tiden. Dette året ble svært lærerikt, ikke bare i det yrket Hannah ønsket å utdanne seg i, men også rent menneskelig og åndelig. Det ble mange flotte opplevelser og mye god kontakt med medmennesker. Hannah var ikke redd for å sykle til jobben i en trafikk som ikke alltid var like trygg og hun begynte til og med å ta kjøretimer i byen!! Vi feiret julen sammen og da vi fikk høre at grenseposten til Bethlehem ville åpnes juleaften så vi på hverandre og visste at det tar vi sjansen på. Det ble en interessant tur. Utenfor fødselskirken sto det masser av journalister som ville intervjue oss, men da de hørte at vi bare kom fra Jerusalem (jeg nevnte ikke Norge) så var vi ikke interessante likevel! Hyrdemarkene og palasset til Herodion (bygget av den store byggherren Herodes) fikk vi også med oss og tilslutt feiret vi en uforglemmelig julaften på Bet Norvegia, et norsk gjestehus. Senere ble det lærlingeplass og jobb i Norge og Hannah traff sin gode samboer.

Kjære Hannah. Takk for all glede du har brakt inn i mitt og våre liv. Takk for ditt lette og lyse sinn. Takk for din omsorg og at du forteller og viser oss hvor glad du er i oss. Denne hilsenen er et lite forsøk på å vise deg hvor glade vi er i deg og hvor stor stor pris vi setter på deg. Uten DEG ville livet vært så mye fattigere. Det er i grunnen umulig å tenke seg livet uten deg. Du er en elsket datter.

Gratulerer så mye med 30-årsdagen!

Mamma, 12. oktober 2014

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk