Free French and Moland!

Kari Hilde Frenchs Blog

Det tar krefter

Først av alt TUSEN TAKK til alle dere som var med på auksjonen av portrettet til Joshua og tenk at jeg skal få portrettet også! Det setter jeg inderlig pris på. Og TUSEN TAKK til Silje Høidal som tok initiativ til dette. Jeg har fått vite at det blir en overrekkelse neste gang jeg kommer til Norge.

For en tid tilbake fikk jeg en telefon fra en mor i Norge som hadde hatt en sønn i fengsel i utlandet i noe under ett år. De siste ukene før han ble kausjonert ut var moren i landet han satt fengslet i. Hun fortalte hvor sliten hun ble av de daglige besøkene i de tre ukene. Det er få som forstår den emosjonelle (og for meg også den fysiske) slitasjen det er å gå i fengselet hver dag. Man skal prøve å være blid og vennlig uansett hvordan man har det. Man må være på ”allerten” hele tiden. Det er mye trist i et fengsel, ikke bare for Joshua men for så mange andre der. Det er også mye sykdom blant fangene og av og til har jeg fått vært til hjelp.

Heldigvis har jeg fått bygget opp en del gode relasjoner. Dessverre blir de jeg blir kjent med flyttet på etter hvert og så er det å begynne på nytt igjen. Jeg prøver å lære navnene på dem jeg har mest med å gjøre og det settes det veldig stor pris på. En dag var det en gruppe med militære som var på opplæring i fengselet – jeg håper ikke alle jeg har blitt kjent med blir borte og det bare kommer nye. Nylig er det kommet en ny damevakt som tar body search på oss damene (foran alle). Hun var ubehagelig grundig første gang og stakk til og med en våt hånd på innsiden av kjolen min!!! Hånden hadde vært i en bøtte med vann. En kniv stikkes gjennom maten som pårørende kommer med. For å gjøre kniven litt ren før den stikkes inn i neste matvare, skylles den litt i en bøtte med vann som utover dagen ser mer og mer uappetittelig ut.

I våres og tidlig sommer gikk det gjerne fem rettssaker hver dag: to i den nye rettsbygningen og tre under telttakene. Nå er det blitt mange færre rettssaker og til tider er det nokså tomt når man kommer inn i administrasjonsgården. Under en utspent presenning på den ene kortveggen av den lille klinikken ordnes det med proteinkjeks for fanger som er underernærte/feilernærte –noe som lett skjer for dem som ikke har pårørende til å hjelpe seg. Det er Røde Kors som driver dette programmet. Kjeksene blir knust i en mortel så det blir til pulver. Dernest helles pulveret i en stor plastboks med vann og lages til en form for grøt for dem som skal få det. Det er ikke fritt for at fangevoktere forsyner seg litt også.

Når jeg kommer til fengselet kjenner jeg gjerne på stemningen om hvordan ting er. Det kan være rolig eller det kan være mye uro med f.eks krangler mellom pårørende og vakter, eller mellom vakter seg imellom eller mellom vakter og fanger eller fangene seg i mellom. Det kan være en rettssak som har stor interesse med mange tilstedeværende. I forbindelse med de som slapp ut tidligere i år var det ofte en forventningsfull stemning som møtte meg. Jeg opplever også at jeg får en del godhet for dem jeg møter, enten det er fanger eller vakter og folk i administrasjonen.

Joshuas situasjon er den samme. Jeg kjenner ofte på stor fortvilelse.

Kari Hilde French, 10. august 2015

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk