Free French and Moland!

Kari Hilde Frenchs Blog

Noe hyggelig og en forbedring i Joshuas avdeling

Sist lørdag da jeg kom til fengselet hadde jeg et hyggelig syn. Ute i den store administrasjonsgården syklet barnesoldaten rundt – ikke helt stødig, men med et stort smil om munnen. En general hadde gitt ham denne sykkelen. Så nå lærte han å sykle. Barnesoldaten når meg ikke lenger enn til skulderen, men er nokså kraftig i kroppen. At han har kommet i fengsel og ikke lenger er i en rebell-gruppe er nok et stort gode for ham. Han lærer seg nå å lese og skrive og regne av en fange (jeg har skaffet til veie skolematerialet) og en gruppe av mine fangevenner passer på ham. Han får også lov til å oppholde seg i den store administrasjonsgården så det gir ham litt frihet på det viset. Han viser meg stor tillit og om mulig forsøker jeg alltid å legge en arm rundt ham for å gi ham litt fysisk kjærlighet. Hele hans familie i øst, unntatt et par slektninger, er døde.

Denne barnesoldaten bor i Joshuas celle.

 

I går fikk jeg nok en ny hyggelig overraskelse, for det var en gruppe fra en menighet som hadde kommet med to digre bøtter (slike vi lagrer vann i, slik at vi har litt på lager når vannet blir borte) til fengselet. I den ene bøtten var det ”kassawabrød” og i den andre masser av kyllingknoker med litt kjøtt på og andre deler av kyllingen som ikke er så dyr. Så for fanger uten pårørende (som bringer mat), og som ble de heldige mottagere, ble det nok et festmåltid.

Det har kommet en forbedring i Joshuas avdeling. Inntil nokså nylig måtte vann bæres inn i bøtter utenfra - fra en vannkran i administrasjonsgården. Noen fanger fra hovedavdelingen måtte gjøre denne jobben. Alle fanger i Joshuas avdeling har sine private bøtter og de er i alle regnbuens farger. Nå er det kommet en vannkran rett utenfor Joshuas celle (og rett over kloakkrenna). Dette gjør vannhentingen mye lettere. Det trengs vann til å vaske tøy, gjøre rent, for koking av mat, dusjingen (helle vann over seg) osv. Disse avdelingene blir som et lite samfunn for seg selv.

NRK har vært her i forbindelse med pengeinnsamlingsaksjonen som holdes i oktober i Norge. I år går den til Regnskogsfondet. Ettersom de var her i byen intervjuet de også meg. Det kommer kanskje om et par søndager på søndagsmagasinet. Dagbladet og Dagen har også hatt noe i avisene sine, men det er vel snart tre uker siden.

For ca tre uker siden var jeg invitert til å bli med på siste delen av feiringen til en baptistisk kvinneorganisasjon som da altså feiret sitt 50-års jubileum. Denne siste dagen ble feiret i den store protestantiske katedralen med et kjempestort podium fremme for kor og alle andre som deltar. Kirken var pyntet i samme stoff som kvinnenes drakter. Noen menn hadde skjorter i samme stoff. Det så veldig flott ut. Jeg satte meg litt bak på siden men en kvinnelig kirkevert kom og førte meg til en benk rett foran den digre prekestolen så der måtte jeg sitte å se både våken og verdig ut! Langt borte på venstresiden av podiet så jeg noen hvite ansikter som tilhørte noen misjonærer som var med på den ukelange feiringen. Det var mye flott sang og et av korene hadde ca. 200 i koret.

Lørdag var vi 8 damer fra bønnegruppen vår som dro på et senter for jenter som lever på gaten. Vi hadde med nyttige ting som skolesaker osv. Disse gatebarna kalles ”shege” her nede. Verdensbanken har gitt penger og dette senteret var ett av 8 stykker. Nå var det slutt på pengene fra Verdensbanken så de trenger å få noen annet steds fra, både til å drive senteret og til lønninger. Senteret hadde 35 boende og en del som kommer på dagtid. Hovedmålet er å integrere jentene tilbake i familiene så fort som mulig. Går ikke det så kan jentene bli boende til de er 18 år. Det gis undervisning og livsoppholdsundervisning som å lære å sy på maskin. De dyrker et jordstykke og lærer seg hygiene osv. Det var enkelt, rent og skikkelig der. Jeg fikk et veldig godt inntrykk av direktørdamen. Flere av jentene hadde små babyer. En av dem hadde født tvillinger da hun var 13 år. En hadde en liten en med grønne øyne og litt lysere hud enn vanlig så her er nok far en utlending. Jentene er kastet på gaten av ulike grunner og kan være blant annet epilepsi, annen sykdom, mistanke om hekseri, mor som er død og hvor familien til far vil ikke ha barna osv. En del av jentene blir prostituerte eller voldtatt. Mye preventivt arbeid blir gjort med å oppsøke barna der de befinner seg på gatene, snakke med familiene osv. Det var veldig fint å se dette senteret som drives av kongolesere. Men det trenger økonomisk støtte.

Kari Hilde French, 10. september 2015

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk