Kari Hilde Frenchs Blog

Litt fra fengselet

For å komme til VIP hvor Joshua holder til (det er lite som minner om noe VIP over stedet!!!) må jeg gå forbi den lille sykestuen. Jeg titter ofte innom, men en dag var det vakten som følger meg til VIP, som sa at vi måtte gå inn. Det viste seg at en av pasientene hadde sittet med Joshua i Kisangani fengselet og kjente ham godt derfra. Men ettersom han sitter i hovedavdelingen har jeg ikke sett ham før. Jeg stakk innom ham igjen på søndag med en vannflaske og litt chips. Han var strålende glad for det. Det skal lite til for å gjøre fangene her glade. En litt eldre fange på VIP har mange alvorlige sykdommer og sitter stort sett veldig stille på sin plaststol ute i luftegården til VIP. Vi har fått litt kontakt og med en fange som oversetter får vi av og til utvekslet noen ord. En dag så jeg en av mine fangevenner komme med en vannflaske og medisinen til den eldre fangen (familien må kjøpe medisinene). Min venn tok ham varsomt på skulderen og ga ham vannet og tabletten. Det var rørende å se på. Det er godt å se omsorgen som noen av fangene viser.

 

En dag jeg var på vei ut av Ndolo så jeg bilen som fraktet Joshua til sykehuset i januar, rygge ned mot sykestuen. Bilen er en form for overbygget pickup. Samtidig så jeg to Røde Kors damer som gikk samme vei. Jeg satte fra meg kurvene hos en vakt i resepsjonen og gikk fort nedover. Tenkte kanskje at Røde Kors var involvert i å få en pasient til sykehuset. Det var de ikke (det er fengselets oppgave). Derimot var de svært opptatte i flere dager med å få gjort rent utekjøkkenet som ikke er av de mest hygieniske. I alle tilfelle gikk jeg inn i sykestuen og der var det noen fanger som sto rundt en fange som var meget medtatt. Bak i bilen er det to smale metallseter. Fangevennene hadde fått klær på pasienten som bare stirret tomt ut i luften og bar ham ut i bilen. Også her så jeg en fange som varsomt rettet på skjorten til sin venn. Den syke trengte å ligge, men det var ingen madrass i bilen. (Da Joshua ble fraktet i denne bilen ble en smal madrass lagt på gulvet bak i pickupen). Jeg prøvde å spørre etter en madrass, men det var ingen der vi kunne bruke. Den syke mannen ble plassert på et av de smale metallsetene og her måtte han da holdes oppe av to vakter for han klarte ikke å sitte av egen kraft. Noen familiemedlemmer var også til stede. Jeg regner med at de fulgte med til militærsykehuset.

Barnesoldaten gjør sitt beste for å lære seg å lese og skrive og regne og av og til ser jeg ham ute i den store administrasjonsgården hvor han trener på å sykle. En av generalene bestemte at han skulle få en sykkel. Jeg holder rundt ham så ofte jeg får anledning til det, og han viser meg mye tillit.

Kari Hilde French, 29. september 2015

• Forrige
• Neste