Free French and Moland!

Joshua & Tjostolv

Rapport på hendelse i Kisangani Sentral Fengsel 7. juni 2011

Brevet under ble diktert til meg av Joshua i går kveld. Hendelsen skjedde i går morges og formiddag og er skremmende for både gutta og oss i familiene. Det er samtidig bittert at pengene som snille nordmenn har bidratt med, har blitt stjålet på den måten. I tillegg skremmer det meg personlig at temaet om henrettelse blir brukt mot  gutta våres. Stedet de er på nå, er ikke ett bra sted, og hendelsen som skjedde i går gjør det absolutt ikke noe bedre.

(Monusco er FNs fredsbevarende styrker plassert i D.R.Congo)

Hannah French, 8. juni 2011

 

 

Rapport på hendelse i Kisangani Sentral Fengsel 7. juni 2011

Klokken 08.30 ble fangene Joshua French og Tjostolv Moland (heretter referert til som ”fangene”) på celle 7 i Kisangani sentral fengsel bedt om å klargjøre seg for søk og ransaking av celle og innbo. Personene som ba om dette var følgende: Fire personer fra Monusco (den ledende var en kvinnelig fengselsoffiser av Kapteins rang iført Kenyansk uniform. To menn, en eldre og en yngre, var fra ett fransktalende Afrikanske land, kanskje Senegal, iført fengsels-offiser uniform. Den siste var i sivile klær og holdt seg mer i bakgrunnen).

Fengselsdirektør Ramazan Codura og fengselsdirektør Løytnant Mopepe og en Kaptein fra justismilitær, samt fire-fem politi og militære vakter var også tilstede.

Fangene gjorde som de ble bedt, og tok imot delegasjonen. De ble forklart av den kvinnelige Monusco offiseren at de ville søke gjennom innboet for å lete etter mobiltelefon, kniv eller andre farlige gjenstander. Hun la også til at dette var for ikke å diskriminere mot de andre fangene i fengselet som også hadde blitt ransaket. Fangene aksepterte dette, men sa at de ville ha sin advokat tilstede som heter Herr Likwela. Den kvinnelige offiseren sa at dette ikke var nødvendig, siden det sto i fengselsdirektivene at de kunne gjennomføre ransaking.  (Les resten ved å trykkepå "les meir".)

Fangene svarte de allikevel ville ha sin advokat tilstede for å være sikre på at deres rettigheter ble ivaretatt. Den kvinnelige offiseren nektet igjen for at det var nødvendig, og når spurt om å få se fengselsreglene av fangene, som fortsatt insisterte på å ha advokat tilstede, ble hun irritert og sa at det fikk de ikke.

Da den ene fangen så spurte Monusco-offiserene, som ikke hadde introdusert seg selv, om navn og tittel, så ble de irriterte. Fangene gjorde det hele tiden klart at de ikke motsa seg ransaking, men ville ha sin advokat.

Fangene bemerket at hvis de ikke hadde telefonkommunikasjon, hvordan skulle de ellers ta kontakt med familie, advokater og UD, og hvordan skulle de forberede mat uten kniv.

Svaret fra den kvinnelige Monusco offiseren var at fangene kunne kontakte sin familie og advokater per brev og at kniver var farlige for vakter i fengselet. Da fangene minnet henne på at det ikke finnes postvesen i Kongo og heller ikke vakter i fengselet (de bor på utsiden, og det har uansett aldri vært ett problem med kniver i fengselet) ble den kvinnelige offiseren sint.

Hun mente at det krenket menneskerettighetene at fangene fikk lov å ha kniver og farlige gjenstander. Hun insisterte også på at det fantes ett fungerende postvesen. Da fangene fortsatt insisterte på å ha en advokat tilstede under ransaking og gjentok spørsmålet om navn på Monusco offiserene og eventuelt navn og telefonnummer til overordnede, hisset den eldre av de mannlige Monusco offiserene seg opp og sa uten at det kunne bli missforstått at fangene burde bli tatt med ut på fengselsgården og bli disiplinert (disiplinering i fengselet blir utført enten ved å bli slått med stokk eller bli holdt fast av fire medfanger og bli trampet og hoppet på). Han insinuerte videre at de fire-fem politi og militære vaktene skulle fysisk føre fangene ut for å gjennomføre dette oppdraget. Videre så skjelte han fangen ut på fransk (som fangene forstår noe av, men ikke rasktalende fransk).

På dette tidspunktet følte fangene at stemningen var ekkel og understrekte nok en gang at de ikke motsatte seg ransaking, men bare ønsket å ha sin advokat tilstede på grunn av tidligere erfaringer. Fangene fikk så utdelt en mobiltelefon for å kontakte sin advokat, hvilket de til slutt klarte. I påvente av advokatens ankomst ble fangene videre skjelt ut med klare rasistiske undertoner av den yngre mannlige Monusco offiseren. På dette tidspunktet spurte den kvinnelige offiseren om hvor mye penger det var fangene besatt. På dette tidspunktet hadde fortsatt ikke ransakingen begynt, og i og med at de ville ha kroppsvisitasjon også, ville fangene fortsatt ha sin advokat tilstede. Da spørsmålet om pengene kom opp svarte fangene som sant var, at de hadde rundt 2000 dollar på cella. Den kvinnelige Monusco offiseren påpeker så at dette er altfor mye, og at fangene må gi dette til fengselsdirektør Codura slik at han kan disponere de på vegne av fangene. Fangene påpeker at de bruker pengene på mat og opphold og at systemet de har med å ha pengene på cellen og gi til hjelperen som gjør innkjøp har fungert i ett og ett halvt år. Fangene sier også at pga tidligere erfaring hvor pengene var hos hjelperen på utsiden var veldig dårlig fordi hjelperen ble presset for fangenes penger på utsiden av fengselet, har gjort at fangene foretrekker å ha egne matpenger på cella. Dette blir ignorert fullstendig av samtlige offiserer tilstede og den kvinnelige offiseren insisterer på at de skal telle pengene foran øynene på alle tilstede. Fangene vil ikke telle pengene foran alle tilstede da det nå til sammen er 13 forskjellige offiserer og vakter inne på cellen, og de ber om at bare fengselsdirektøren og monusco offiserene øyenvitner tellingen. Den kvinnelige offiseren insisterer videre på at fengselsdirektør Codura skal ha pengene til sin disposisjon på vegne av fangene og at fangene skal ut av cella for selve ransakingen. Av tidligere erfaring vet fangene at de må observere gjennomgang av sine eiendeler da vakter ofte stjeler hvis de får anledning. Fangene nekter å forlate cella.

På dette tidspunktet ankommer Major Public Minister Jean-Blaise Bwamulunda, fra militærpolitiet. Han var også aktor mot fangene under de tre rettssakene. Majoren blir forferdet over pengene fangene har til disposisjon, og mener de kan bruke det til bestikkelser for å flykte og at for alt han vet kan de ha millioner av dollar på cella til dette formålet. Fangene spør så Majoren hva militærpolitiet gjør på cella i denne sammenhengen, da de ryktig mener at de er i fengselsvesenet nå og ikke i militærpolitiets vold. Majoren svarer at militærpolitiet ikke er ferdige med fangene fordi justis i Kongo har mange stadier og fangenes siste stadie er enda ikke over, da det er henrettelsen. Fangene spør om han har mottatt ordre om henrettelse og eventuelt når det er, men majoren svarer at de bare venter på papirer fra myndighetene i Kinshasa. På dette stadiet spør fangene om at ransakingen venter til deres advokat er ankommet. Det resulterer i en grov utskjelling fra kapteinen fra militærpolitiet og majoren påpeker at Kongo er ett post-konflikt land og at fangene derfor ikke har samme rettigheter som i Europa. Han legger til at hvis fangene nå ikke gir fra seg pengene til han, så vil han få vaktene til å ta det fra dem med makt. Den kvinnelige monusco offiseren støtter opp om dette og mener fangene skal gi Majoren matpengene. Fangene ber nok engang Monusco offiserene om legitimasjon, igjen uten resultat.

På dette tidspunktet er atmosfæren i cella så truende at de to fangene føler de må la kongoleserne og Monusco fare som de vil. Ransakingen blir iverksatt av fire-fem militære og politivakter i en svært uryddig og kaotisk operasjon. Resultatet er at fangenes eiendeler kastet i en 2X2 meter og 1 meter høy haug hvor blandingen av mat, klær og andre eiendeler blandes sammen. På dette tidspunktet blir den yngre mannlige monusco offiseren svært engasjert. Han gir ordre til vaktene om hva de skal gjennomsøke, beslaglegger fangenes snus som han mener er narkotika, prøver å beslaglegge en lader til DVD-spiller og insisterer på at en fjernkontroll er en mobiltelefon. Han bistår og beordrer vaktene i høy grad i å partere og gjennomsøke de mest intime eiendeler til fangene. Fangene spør så Monusco offiserene hva deres rolle egentlig er og legger ledende til at det de bør ha er en observasjonsstatus. Dette bekrefter monusco offiserene.

Etter ransakingen som ble utført unødig brutalt, hvor mat ble skjendet og de mest mistenksomme anklager ble rettet mot uskyldige eiendeler, ankommer advokaten til fangene samt oberst Gaston Shomari som er sjef for militærpolitiet i Oriental Provins. Shomari gjør beslag på pengene og tar de med seg tilbake til sitt hovedkvarter. Da er klokken rundt 11.00.

Advokaten til fangene gjør fangene oppmerksomme på at de selvfølgelig har hatt rett på hans tilstedeværelse fra morgenen av og at han faktisk bør være tilstede for å forhindre plassering av falsk bevismateriale, stjeling og eventuell krenkelse av fangenes rettigheter. Pengene, de militære offiserene og fangenes advokat dro så til militærpolitiets hovedkvarter for å diskutere saken videre. Fangene var under det inntrykk av at deres personlige mat-penger ble konfiskert og/eller at det systemet fangene har hatt for å kjøpe seg sin egen mat, da de ikke får dette av fengselssystemet, har blitt vanskeliggjort i den intensjonen av å forsøke å få kontroll over fangenes mat-penger. Etter dette forlot de FN ansatte uten å informere om at ransakingen var over, og uten å gi navn, tittel, telefonnummer eller kontaktinformasjon til overordnede, til de to fangene. Monusco offiserene og kongoleserne informerte heller aldri om hva de beslagla i den kaotiske scenen i cella, eller hvorfor.

 

Det kan vanskelig beskrives med ord hvor truende og usikkert det kan føles for fanger som er i en utsatt og svak posisjon når offentlige personer fra både Kongolesiske myndigheter og FNs fredsbevarende styrker invaderer fangenes hjem og truer ikke bare med fysisk vold og disiplinering, men også eskalerer situasjonen og med overlagt intensjon prøver å forverre fangenes situasjon og vanskeliggjøre deres normaltilstand som i utgangspunktet bare er å eksistere. Den stemningen som var i celle 7, 7. juni 2011, og hvordan den forverret seg utover formiddagen, taler ikke til kongolesiske militærpolitiets fordel og spesielt ikke til Monusco som man jo faktisk forventer mer av. Fangene ser ikke på seg selv som utpregete sytete personer, men de truslene og nedverdigelsene de opplevde fra myndighetspersoner fortjener å få oppmerksomhet. Det eneste fangene ber om er å få lov til å administrere sin egen overlevelse fordi det bistår overhodet ikke kongolesiske myndigheter med.

 

Bakgrunnen til fengselsrassiaen 7. juni 2011 er ifølge de kongolesiske fangene at en av de militære fangene i ett mindre heldig øyeblikk ringte til sjefen for militærjustisen i Kongo, en general i Kinshasa, og påklaget sin mangel på justis. Dette resulterte i at den nå rasende generalen ringte til sin generalvenn i Oriental Provins og bad ham om å øyeblikkelig beslaglegge alle telefoner i Kisangani Sentral Fengsel. Dette ble etterfulgt med ett mer enn gjennomsnittelig ivrig Monusco fengsels offiserer den 7. juni 2011, med det resultat at samtlige mobiltelefoner i fengselet er konfiskert/stjålet. Verdier i form av penger, radioer og personlige eiendeler ble stjålet fra samtlige fanger og den uheldige fangen som ringte blir nå drapstruet av de andre fangene. I det hele så har det oppstått en veldig dårlig stemning og atmosfære i fengselet. Fangene Tjostolv Moland og Joshua French ble for øvrig frastjålet under rassiaen batterier, flere snusbokser, bestikk, mat i form av grønnsaker, og flere andre mindre personlige eiendeler.

 

Dette er en rapport fra Joshua French og Tjostolv Moland til de det gjelder.

 

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk