Free French and Moland!

Hjem

Et svært vanskelig nyttår

De siste dagene av 2015 og de første av 2016 har så langt vært svært vanskelige for både Joshua og meg. Joshuas helse har stadig blitt dårligere. Etter en omgang med oppkast og diaré ble han enda slappere og hans medfanger ble mer og mer bekymret, noe jeg også ble. Det er også varmt i cella slik at det er lett å bli dehydrert. Daglig prøvde jeg å si fra til fengselsledelsen. Det er lenge siden fengselsledelsen sa fra til den britiske konsulen og så langt jeg vet også til det norske ambassaderådet at fengselet ville kontakte oss hvis Josh ble dårligere. Det har de ikke gjort. Den 30. desember ble konsulen (som nettopp var tilbake fra ferie) med meg til fengselet og snakket igjen med fengselsledelsen om dette. Han leverte også et ark med telefon numre hvor fengselsledelsen kunne nå oss (Det var en del diskusjoner).
Konsulen ble også med til cella og så til Joshua og så jo at han ikke var frisk. Jeg har disse dagene kontaktet både britisk og norsk UD og Røde Kors (uten å få svar fra de sistnevnte). UD og adv. Graasvold har virkelig stilt opp når jeg har kontaktet dem. Men jeg er jo fysisk sett alene her uten noen støtte frem til nå.


Siste dag i det gamle året kjente jeg meg så urolig at jeg dro tidlig til fengselet. Josh var da meget dårlig. Det viste seg at den nye fengselslegen som er ung og uerfaren var der da og etter å ha snakket med visedirektør ble han med meg inn i cella. Josh hadde da en puls på 102 og et lavt blodtrykk og så forferdelig ut. Munnsår har han også. Legen som kan litt engelsk snakket om at han måtte på sykehus. Vi gikk til visedirektør for å snakke med ham. Han sendte oss videre til direktøren som unngikk meg og legen så lenge som mulig før det ble et møte med ham og obersten som akkurat da også var i fengslet. Visedirektøren ble med som translatør og jeg ba om at legen måtte få komme. Alle slike møter er meget langvarige og fulle av ord. Gisten av møtet var at den nye fengselslegen fortalte ledelsen at Josh var helt frisk. (Jeg ble svært forundret da jeg hørte dette). I følge fengselslegen hadde Josh både normal puls og blodtrykk og legen ble bedt om å skrive en rapport om at alt var normalt med Josh. Samtidig fikk jeg vite av obersten at hvis vi ville ha Josh på sykehus så måtte vi betale oppholdet selv. Alt dette tok ca fem og en halv time og da jeg kom hjem var jeg så utslitt at jeg ikke orket å dra på en nyttårskveldsamling jeg var invitert til. Det ble en tidlig kveld på meg.


Jeg hadde funnet ut at Røde Kors legen var på ferie og misjonslegen var ventet tilbake med familie den 1. januar.
Dagen etter, altså første nyttårsdag, dro jeg også tidlig. Denne gangen kontaktet jeg en kongoleser som har vokst opp i vestlige land og som kjenner kulturen og språkene her godt. Konsulen kunne ikke komme før på ettermiddagen da jeg kontaktet ham. Denne gode hjelperen utstråler selvtillit og har mange kontakter. Med ham har ting gått unna på en helt annen måte enn om jeg skulle vært alene. Han vet akkurat hvordan ting skal gjøres.


Vi fant ut at det som så hadde skjedd (dette fikk vi vite av andre enn fengselsledelsen) var at ca. to og en halv time etter at jeg dro fra fengselet dagen i forveien (og den nye fengselslegen hadde sagt at Josh var helt frisk), så kollapset Joshua på gulvet i cella. Fangene var allerede innestengt med metalldør, og de banket og skrek på vakter for å få hjelp. Det hjalp ikke. Så krøp de opp på øvre køyesenger og ropte ut av gluggene der og fikk endelig tilkalt noen. Tre fanger bar Joshua bort til sykestuen som har fem senger som står tett i tett. Det er så vidt man kan bevege seg der inne. Fengselslegen ble tilkalt igjen og ble nok noe redd. Blodtrykket hadde sunket til 70 over 50. Hva de andre vitale signalene var vet jeg ikke. Josh fikk intravenøst og så litt bedre ut da vi kom, men var veldig slapp. Jeg ringte fra bilen (får ikke ha telefon med inn i fengselet) til prestefruen i den engelsktalende menigheten jeg går i. Det viste seg at misjonslegen hadde kommet nyttårsaften og han kunne komme om ettermiddagen og se til Josh. Konsulen kom også om ettermiddagen. Joshua var da ikke i noen umiddelbar fare og vi dro tilslutt. Vi dro så for å se på to sykehus vi var blitt anbefalt som av de bedre. De er private for jeg vil ikke ha Josh inn på det forferdelige sykehuset han var på i januar 2015.


Det ene sykehuset var fullt. Det andre som er bygd av kinesere og har mange indere i staben kunne ta Joshua. Andre sykehus her vil ikke ha ham for fengselet sender med vakter og særlig på et privatsykehus hvor Joshua har vært to ganger har det blitt mye uro med alle som kom osv.

Klokken 18.00 var jeg endelig hjemme. Ettersom jeg ikke har hatt en dråpe vann i en uke (med unntagelse av regnvann jeg samler for å skylle i toalettet) så må jeg også kjøpe inn vann i kontainere. Mine skotske venner er på ferie så jeg må ta klesvask for hånd, siden ”vaskerommet” som belgieren har, har også vært vannløst. Så jeg er også sliten av å ha vannproblemer i tillegg til alt det andre.
I dag igjen møttes min hjelper og jeg nokså tidlig igjen utenfor fengselet. Det er nemlig ikke bare og bare å få Josh på sykehus. Det må en del dokumenter til og i morgen får vi forhåpentligvis den viktigste signaturen vi trenger fra en lege som er general i militærvesenet og som må underskrive hvis vi skal få Joshua på sykehus.

Joshua ville ikke være på sykestuen mer, han lå rett ved døren hvor alle stirret på ham når de gikk forbi. På sykestuen er det syke fanger og en av dem nylig operert for blindtarmsbetennelse på militærsykehuset. Jeg trodde nesten ikke han ville overleve den første natten. Så har disse syke fangene venner blant fangene som passer på dem og så er det noen som jobber i helsestaben. For det meste sitter de bare. Så er det dagpasienter og en del andre som av en eller annen grunn kommer og går. Josh fikk ikke sove sist natt, han spiser ikke, men har drukket noe. Han er nå tilbake i sin celle. Etter å ha sett til ham og etter nye samtaler dro vi til sykehuset igjen og snakket med en i administrasjonen. Så langt vi kan forstå kan Josh komme dit, men vi må først skrive et brev til øverste leder av sykehuset. De kan også sende en ambulanse for å hente Josh. Alt dette må betales.

Så var det å hente vann, hente ut penger osv.. og så tilbake til fengselet for å se hvordan Josh hadde det. Det er noen trofaste fanger der som passer på ham.
Og uten den hjelperen jeg nå har fått ville aldri dette gått.


Nå får vi se hva de neste dagene bringer. Det blir nokså travelt i morgen også og jeg er så sliten at jeg går på kvalmetabletter for å klare det. Får vi Joshua flyttet må jeg flytte sammen med ham og håpe på avlastning fra venner noen timer pr dag.

 

Kari Hilde French, 2. januar 2016

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk