Free French and Moland!

Saken

Tjostolvs søsters minnetale under fakkeltoget

 moland

 

Jeg har ikke tenkt at dette skal bli en typisk minnetale, med fortellinger fra barndommen. Det fikk vi gjort i begravelsen og i minnesamværet etterpå, sammen med familie og gode venner. Det hadde sikkert vært fint nok, det, men jeg vet at Tjostolv ikke hadde satt så veldig pris på det. Mest sannsynlig hadde han da blitt ganske flau –og litt sur. Tjostolv likte å holde private saker private. Han likte ikke å være i offentlighetens lys. Dette var ikke av redsel for de store tingene, men han ville verne om de små og nære.  

Jeg er Tjostolvs lillesøster. Vi var 4 søsken, to brødre og to søstre. Veldig like på mange måter, og veldig ulike. Nå står vi tre igjen, men Tjostolvs innflytelse på oss kommer til å vare. De teite vitsene, den gode musikksmaken og kunnskapen om historie, og særlig kunnskapen om Afrika. Han likte også å analysere personligheter, og nå i det siste vet jeg at det var en god del norske journalister som fikk en solid analyse fra en klam og mørk celle langt, langt borte.  

 

 I juni var jeg med som bakgrunnsdanser på Skeive dager. Det var god stemning, og plutselig stod Espen Barth Eide der. Han skulle tale etter vår opptreden. Vi hilste og utvekslet noen florlette setninger. Jeg husker at jeg vurderte om jeg skulle si noe om Tjostolv, men jeg tenkte –nei, det blir for kleint. I etterpåklokskapens ånd har jeg gått gjennom dette scenariet igjen og igjen, og stilt meg selv det evige spørsmålet: Kunne jeg gjort noe annerledes? Ja, jeg kunne for eksempel sagt etternavnet mitt da jeg presenterte meg. Det kunne jo hendt at det ringte en bjelle da, men det spørs hvor Tjostolv og Joshua var på hans radar. Erna og Børge Brende, nå er det dere som har saken i fanget, og vi har ikke kraft til å gjøre så veldig mye mer enn å sette vår lit til dere. Nå har vi sett hvor ille det kan gå, og det er få som holder lenge i en ti-mannscelle hvor hygiene blir forsømt og medisinsk oppfølging er et ikke-tema. 

 

Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg gjorde alt jeg kunne for Tjostolv. Jeg har vært for redd for hva folk vil synes om jeg brøler for høyt, og jeg har vært opptatt av å leve mitt eget liv. Jeg har tenkt at hvis jeg holder tilbake, så sparer jeg både meg selv og Tjostolv for utlevering. Jeg ville verne om det private. Jeg har vært supernaiv og hele tiden tenkt på når han kommer hjem. Når han kommer hjem så skal vi drikke te med gin oppi og snakke om de store, og de enkle tingene. Og så visste jeg at etter en stund hjemme, så kom han til å reise til Afrika igjen, og jeg kunne reise og besøke ham der.  

Det gikk som det gikk -helt feil. Jeg gidder ikke å godta at jeg må godta det. Jeg aksepterer situasjonen, og er på vei videre, men Tjostolvs død og Joshuas nåværende situasjon kan ikke godtas.  

Hvis jeg nå lar denne talen ligge med disse ordene, så ser jeg for meg at det berømmelige blodbildet etterhvert vil sige inn på folks netthinner, og fortelle en slags historie om en naiv søster, familie og en gjeng med folk i fakkeltog, som ikke vedkjenner seg omstendighetene som gjør at Tjostolv kunne virke som en kaldblodig morder. Stort sett er det vel slik at familie og nære venner naturligvis vil hevde at en nær person, som er tiltalt eller dømt for drap, er uskyldig -fordi man ikke kan se eller forstå at noen man er glad i kan gjøre en slik handling. Det gjelder for oss også, men her kan jeg faktisk legge hånden på hjertet og si at hverken Tjostolv eller Joshua drepte Abeidi Kasongo. 

Mange har hjulpet Tjostolv på ulike måter –gjort det de kan på ulike vis i løpet av årene. Mamma og pappa har stått på, sammen og fra hver sin kant. Pappa har pushet nådeløst på UD og mamma har vært tre ganger i Kongo.  

Så har det kanskje blitt litt vel mye Kongo for de som er flinke til å følge med på nyhetene. En gang jeg var på vei hjemover med toget så overhørte jeg en fyr som leste avisa. "Nei, nå er jeg drittlei av hele kongosaken." Nærmest ropte han ut i kafévogna. Jeg stod like ved og tenkte: "Uff da, ja, da får du vel bla om til neste side." Vi måtte leve med uvissheten fra dag til dag i nesten 4 og et halvt år. Det har vært en påkjenning, for å si det mildt. Å forsøke å være din egen person samtidig som et savn etter en bror, sønn onkel, nevø og nær venn stikker i deg. Å leve i et vakum omringet av meninger, synsing og Tjostolvs ansikt klistret på avis-stativer rundt forbi. 

Mediene er jo glad i sensasjonsnyheter, og i denne saken har det vært nok å ta av. Man kan si mye om medias håndering, vi har et ambivalent forhold til det. Men noen ekstreme tilfeller bør belyses. Jeg ble oppringt kun et par timer etter at jeg hadde fått vite om Tjostolvs bortgang, fra en journalist som lurte på om jeg ikke hadde lyst til å snakke litt med ham om saken. Mitt svar var da –hadde du hatt lyst? Et spakt nei svarte meg tilbake og vi la på. Mamma fikk en sms fra et velkjent talk show på morgenkvisten dagen etter, hvor det stod: "Kunne du tenke deg å være gjest i kveld? Vi vil gjerne snakke litt om det som har skjedd, og gjerne høre din historie." Det var jo for så vidt en trivelig komponert forespørsel, og våre foreldre har bidratt mye til nyhetsoppslag i denne saken, både lokalt og nasjonalt. De har gjort alt de kan for å få en sønn som nå er død, hjem i live. Pappa smidde mens jernet var varmt samme dag som vi fikk beskjeden om Tjostolvs bortgang, en kritikk av myndighetenes håndtering som var viktig å få fram. Men, det er ikke det samme som at en mor i sjokktilstand skulle ha reist 30 mil og bretta ut følelsene sine på et substansløst talk show dagen etter sin sønns bortgang. Det har dessverre oppstått flere lignende tilfeller.  

Ja, ja, men så kan man bare la være å ta telefonen, og man behøver jo ikke å besvare sms'en. Sant nok, men det blir en ekstra belastning for oss å tenke på at vår tragedie er en brikke i konkurransen om antall klikk og publikum. Men jeg kan jo tenke meg at journalistene kjenner på presset. Det er sikkert ikke så kult å være den feige som sier –du, vi driter i det da, kanskje vi skal vente til det obligatoriske kriseteamet har gått hjem, eller, kanskje vi skal vente til det første sjokket har lagt seg. Heldigvis finnes det også journalister som har grepet fatt i saken med respekt og også omsorg i løpet av årene, det setter vi stor pris på, dere vet selv hvem dere er. 

Jeg vil rette en stor takk til alle dere som har gitt familien vår deres støtte etter Tjostolvs bortgang, den støtten er uvurderlig. En ekstra takk vil jeg også gi til mine venner.  

Denne tiden har vært veldig vond for oss nærmeste, men i alt det vonde nå i etterkant av 18. august, og siden mai 2009, har vi også opplevd lyspunkter. Vi har også lært mye om oss selv, og om det å være menneske. Det viktigste jeg har lært er at når menneskeliv står på spill, da skal man brøle så høyt man klarer.  

Jeg ber dere som har myndighet til det, sørg for at Joshua ikke kommer hjem i en kiste slik som Tjostolv gjorde.  

 

 

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk