Nå er kontonummeret for ”Fanger hjelper Fanger" i Kongo” klart:
Alt som kommer inn på denne kontoen vil gå til hjelp for fanger i Kongo, og i første omgang ønsker vi at denne hjelpen blir gitt til medfanger av Tjostolv og Joshua.
Se rubrikken på venstre side.
Dette hjelpearbeidet for fanger, er på initiativ fra Tjostolv og Joshua. Det har ikke vært lett for dem å se sine medfanger sulte og lide overlast. De får selv det de trenger av mat, rent vann på flaske, medisiner osv. fordi vi to familiene har sendt ned penger (som blant annet har kommet inn fra givere) til våre hjelpere der nede som så har sørget for at Gutta har fått det nødvendige. Tjostolv og Joshua har hjulpet medfanger hele tiden med det lille de har hatt å dele, men har sett behovet for mye mer hjelp for medfanger og for kontinuitet i hjelpen.
Vi har kontaktet Rune Edvardsen. Hans organisasjon arbeider allerede i Kongo gjennom som hjelper voldtatte kvinner og barn. Rune Edvardsens organisasjon vil stå ansvarlig for hjelpen til fangene og administrere pengene som kommer inn til ”Fanger hjelper Fanger”. Vi vil komme med mer informasjon om denne kontoen og om hvor mye som kommer inn etter hvert. Omtrent det siste Tjostolv snakket om før han ble for syk var nettopp å få skaffet hjelp til de andre i fengselet.
Nytt om Joshua
I dag morges kom jeg igjennom på telefon til min sønn. Mange har spurt hvor ofte vi er i kontakt med hverandre. Svaret på det er at det er veldig skiftende. Sjømannsprest Knut Lyngseth fikk kjøpt en mobiltelefon til Tjostolv og Joshua da han var der nede. Men den kan de ikke ha i cella. Den har en av de kongolesiske hjelperne våre der nede og de gangene han kommer til fengselet med mat osv, kan de bruke den så lenge det er nok kreditt på mobilen. Sønnen min sender meg da en sms om at jeg kan ringe. Og så ringer jeg ham. Av og til er det så mye støy på linjen at vi ikke kan snakke sammen. Andre ganger kan det være så mye støy fra de andre fangene at det er vanskelig å høre. Innimellom får vi låne andres telefoner, som f.eks sjømannsprestens eller enkelte andres som er på besøk. I går vasket Joshua cella med hjelp Delfin, en av fangene de har hjulpet. Han prøvde også å vaske ned veggene som er fulle av muggsopp.
Beskjeden fra Joshua som han ville jeg skulle formidle videre står under "Joshua & Tjostolv". Han sa til meg at han hadde hatt en nokså grei natt. Han er alene på cella nå og det er mindre trygt enn når de var to stykker. Men han følte seg rimelig trygg og har også andre venner i fengselet som også ”passer” på ham.
Et spørsmål vi ofte får:
Det er mange som har spurt oss om hvorfor vi i familiene ikke reiser ned til Kisangani. Det har vi ofte tenkt på, men hittil har vi slått det fra oss. Det er likevel ikke en umulighet.
To hovedgrunner er som følger.
a) Gutta har innstendig bedt oss om ikke å gjøre det av
sikkerhetsgrunner.
b). Kulturen i Kongo er annerledes enn i Norge. I Kongo er slekten ansvarlig for individet. Det betyr at hvis vi reiser ned så kan vi bli stilt ansvarlig for erstatningsbeløpet og kanskje risikere å bli tatt til ”gisler” vi også
Nytt om Tjostolv:
Denne kvelden har jeg brukt for å prøve å finne ut hvordan det går med Tjostolv.
Molands har IKKE hørt fra UD i det hele tatt i dag, verken i Norge eller fra representanten som nå er i Kisangani. Dette er helt utrolig når man tenker på hvor syk Tjostolv er og hvor ekstrem situasjonen er. Nettopp nå er det jo spesielt viktig med informasjon, og vi føler dette nærmest skandaløst.
Fra en person i Kisangani fant jeg i kveld ut følgende om Tjostolvs tilstand:
Han er i et rom i en av de mange bygninger sykehuset består av. Fem politivakter vokter ham.
Tjostolv ble medisinert i går. Personen som så ham i dag sier at han satt i et hjørne på en madrass og sov, sløv og neddopet. Dette var visstnok nødvendig for at han ikke skal skade seg selv. Han får av og til mat av leger eller sykepleiere. Selve sykerommet er rent og har god luftning, noe som trengs i den fuktige varmen.
Oberst Wawara fra påtalemyndighetene har visstnok snakket med ham og sier han ser bedre ut! Legene er bekymret og vi er meget bekymret over at han kan bli feilmedisinert.
Vi har ikke fått noen informasjon om diagnose. Heller ikke har vi fått noen informasjon om hvilke medisiner han har fått for malaria og om han fremdeles får medisiner for malaria. Vi vet heller ikke hvilke medisiner han får nå på sykehuset. Vi har hørt ulikt om hvilke medisiner Tjostolv fikk da han var så syk med malaria.
Fra ambassadør Vea som alltid er like vennlig og forekommende når jeg ringer, fikk jeg høre at UD nå har to representanter i Kisangani. En av dem kom fra Kampala i Uganda i dag og hadde med en bag med litt matvarer for gutta. Ambassaden planlegger å ha folk i Kisangani kontinuerlig fremover. De vil daglig besøke Joshua og Tjostolv. En bekymring har vært om Tjostolv får adekvat behandling. UD har beslutningsmyndigheten.
FN i Kampala har tilbudt seg å stille spesialisert personell til rådighet for å hjelpe Tjostolv. Vi vet fremdeles ikke hva som har skjedd med legen som ble arrestert i går. Mathilde Moland har i kveld skrevet en e-mail til vår ”saksbehandler” X i utenriksdepartementet. Hun ønsker at det skal komme med på nettsiden vår.
Mathilde Molands brev til UD:
Attn: X
I hele dag har jeg gått i spenning og håpet på å få info angående min
sønn. Dessverre har jeg ikke mottatt noe. I kveld får jeg høre litt via Kari
Hilde French som har fått høre noe fra Y som er i Kisangani. Ikke gode nyheter
På nettet leser jeg: "– Det er først og fremst
kongolesiske myndigheter som har ansvaret for både sikkerhet og helsetilbud
for innsatte i kongolesiske fengsler, sier kommunikasjonsrådgiver Haakon
Svane i UD til NTB.
Han understreker at det vil være en særdeles omfattende prosess å sørge
for at norsk helsepersonell får slippe til og gi Moland hjelp i Kongo,
og at dette ikke er aktuelt å sette i gang nå".
Når da??
Jeg forbereder meg på DØDSBUDSKAP fra Kisangani.
Mathilde Moland
Per i kveld har over 40 000 personer besøkt nettsiden vår. Det har også kommet en rekke e-mailer. Takk for at dere er så engasjerte. I morgen kommer jeg nok ikke til å skrive noe med mindre det er svært viktig.
Kari Hilde French, 23. oktober 2009
