Onsdag kveld den 18. november nøyaktig klokken 20.15 fikk jeg en notatbok fra Joshua i hende. Den er på 26 sider og håndskrevet. Allerede mandag kveld (16. nov.) fikk jeg de første telefonene fra journalistene angående denne notatboken. En mengde telefoner fra media fortsatte. Noen journalister var så frekke at de til og med spurte om de kunne få notatboken!
Det som forundrer oss er at media ikke synes det minste interessert i en artikkel som ligger på nettsiden vår om en rekke menneskerettighetsbrudd som Joshua har opplevd i denne Kongotiden. Her kunne man jo fått mange spennende overskrifter som f.eks: ”Simulerte henrettelser med tap av syn.” Eller: ”Trusler om å drepe familien i Norge.” Eller: ”Filmet for propagandabruk.” Eller: ”Mishandlet – blod i urinen”.
Men nei, det har ikke vært noen som helst interesse for hva de to nordmennene har gjennomgått av menneskerettighetsbrudd.
Heller ikke har pressen ringt oss angående Furuholmens intervju den 24. september 09 med de tre unge mennene som var på treningsleir i Uganda. Har virkelig ikke media noen interesse for hva de sier om denne saken? Det var jo et voldsomt oppstyr da VG kom med sine oppslag, ikke minst om denne hunden. Aftenposten fikk faktisk en unik sjanse til å skrive om det, men gjorde lite ut av det.
Rune Edvardsen og Mathilde Moland hadde et helt kobbel av pressefolk med seg på reisen til Kisangani. For penger fra støttekontoen ”Fanger hjelper Fanger” ble det levert to tonn med matvarer m.m. til to fengsler. Ingen med unntagelse av en journalist var interessert i å bli med til det beryktede Osio-fengslet for å levere matvarer der. Det burde jo vært interessant å skrive om forholdene i det fengslet hvor Tjosdolv og Joshua nesten endte opp. Og det burde vært av interesse å skrive om hvordan de to nordmennenes omsorg for sine medfanger har resultert i at denne støttekontoen er blitt opprettet, og at hjelpen på kort tid allerede er i gang. I tillegg behandlet dr. Erlid og to kongolesiske leger rundt 55 fanger på søndagen teamet var der.
Så hva er da pressen interessert i? Ikke vet jeg. Og har de ikke vært interessert i f.eks det jeg har nevnt ovenfor, så kan vi egentlig ikke forstå at det skulle være så interessesant å lese det som står i notatboken heller. Vi legger antagelig ut noe og så får resten være.
Kari Hilde French 21. november 09
